Hurtigvoksende planter til ferskvannsakvariet

Dette er nok ikke helt for nybegynneren (Foto: Rose Utne)

Når et tropisk ferskvannsakvarium planlegges satt opp kommer spørsmålet om hvilke planter en vil ha i det. Man har gjerne sett flotte akvarier med en formidabel plantevekst og planter i mange farger og fargesjatteringer. Et virkelig syn for øyet! Dette er nok ikke helt for nybegynneren.

De akvarister som kan vise til slike fargebomber av noen akvarier har nok holdt på en stund og vet litt hva som kreves for å få dette til. Dette er gjerne erfarne akvarister som har satt seg godt inn i materien. Her er det ofte snakk om en nærmest vitenskapelig tilnærming til å få plantene til å vokse og trives. Her snakker vi gjerne om nøyaktig tilførsel av CO2, spesielt lys, nøye tilpasset plantenes behov og nøyaktig tilførsel av ulike plantegjødninger som skal til. For nybegynneren som skal sette opp sitt første ferskvannsakvarium med litt fisk og planter så bør en altså ikke hive seg over alle de flotteste og mest fargesprakende plantene som kanskje kan friste i butikkene. En bør velge klokt i starten av akvariekarrieren og heller vente litt med alle de flotte, røde plantene som frister.

Det er mye som kan gå galt helt i starten av et akvarieoppsett. En "innkjøring" av akvariet er svært viktig. Her kommer de hurtigvoksende plantene inn i bildet. Disse skal nemlig være med å skape gode betingelser i akvariet og også være det "første forsvar" mot uønsket algevekst en ofte opplever i oppstartsfasen. Når akvariet har "gått seg inn" etter et par måneder, kan en se seg om etter andre planter og sakte begynne å bytte ut noen av de hurtigvoksende med mer saktevoksende planter. I det følgende vil jeg ta for meg et par av de kanskje vanligste, hurtigvoksende plantene som en kan kikke etter i butikkene når en planlegger sitt første akvarieoppsett.

Hornblad (Ceratophyllum demersum)
Dette er en plante som naturlig finnes på flere kontinenter. En såkalt kosmopolitt. Svært hurtigvoksende i akvariet. Den danner ikke ekte røtter, men kan holdes nede ved å legge en stein over stengelen. Et par stengler i gruppe, plassert under godt lys vil gjøre at denne skyter fort i vekst. Planten er litt skjør og stengelen kan lett knekke opp i mindre biter. Disse bitene kan likevel brukes. Hornblad kan også benyttes flytende, som flyteplante. Danner da godt skjul for yngel i akvariet. Med mye hornblad flytende kan mye yngel som søker mot overflaten komme over den kritiske fasen og nå en størrelse der voksen fisk ikke viser interesse for dem. I klubbmiljøene er denne planten ofte å se på auksjonene da den hos mange akvarister er benyttet til nettopp yngelskjul i oppdrettsakvarier. Planten kan være noe sensitiv ved raske temperaturendringer eller raske endringer av vannverdier. Ved den voldsomme veksten en kan oppleve hos denne planten i akvariet så vil den også hurtig forbruke overskuddsnæring i vannet og dermed være en svært god konkurrent til brysom algevekst. Trolig skiller også planten ut veksthemmende stoffer overfor alger. Dette kalles allelopati og er en form for kjemisk krigføring en del plantearter har utviklet.

Vasspest (Egeria densa)
Dette er også en god, hurtigvoksende planteart i et nyoppsatt akvarium. Det hevdes at denne planten skiller ut antibiotiske stoffer som virker hemmende på de såkalte blågrønnalgene. Dette er egentlig ingen alge i den forstand, men en bakterie (Cyanobakterie). Vasspest vokser som sagt hurtig og vil ved den gode veksten også konkurrere med alger om næringen i vannet. Planten har en noe stiv stengel. Stengler med vasspest planter i bunnlaget gjerne i grupper med litt avstand mellom stenglene. Jo mer lys og mer næring tilgjengelig i vannet jo raskere vekst. Planten bør derfor ikke overskygges av andre planter eller plasseres i et mørkt hjørne av akvariet. Da kan den få en tynn og noe blekt utseende.

(Echinodorus bleheri)
Denne planten stammer fra Søramerika. Den har mange liknende slektninger, men denne planten er blant de beste å starte med i et nyoppsatt akvarium. Den er ikke særlig lyskrevende, men den vil nok vokse best hvis den får et næringsrikt bunnlag. Dette kan enkelt gjøres ved å benytte såkalte "næringskuler" som en får kjøpt i zoobutikkene. En slik kule eller to dyttes ned i sanden nær plantens røtter og vil her sakte avgi god næring til planten. Denne sverdplanten passer ofte ikke i de minste akvariene da den kan bli stor og dominerende. Den er en såkalt "solitær plante", dvs. at den bør plantes litt for seg selv i akvariet og her også passe på at den med sine lange lansettformede blader ikke overskygger andre planter.

Foto: Håvard Støre Andresen

Vanlig sverdplante

Flytebregne (Ceratopteris cornuta)
Dette er en meget god flytplante som effektiv tar til seg næring fra vannet i akvariet. Den danner lange røtter som strekker seg nedover. Planten kan bli svært dominerende da den sprer bladene sine utover overflaten og kan lett dekke hele overflaten i akvariet etter ganske  kort tid. Den skygger dermed for lyset for andre planter i akvariet. Planten kan også plantes i bunnlaget, men dette har jeg faktisk aldri hatt noe suksess med. Den benyttes derfor kun som flyteplante i mine akvarier. Spesielt i akvarier der yngel skal finne godt skjul og vokse opp benyttes denne planten. Planten danner såkalte "adventivskudd" på eldre blader. Slik kan en enkelt dyrke fram nye eksemplarer av planten. Etter en tid kan en da knipe av disse skuddene og la disse vokse fritt i overflaten. Dette er også en plante som derfor ofte dukker opp på auksjoner i klubbmiljøene rundt om i akvarienorge.

Foto: Håvard Støre Andresen

Planter i og ved ferskvatn

Sump- og vassvegetasjonen er ein viktig del av det biologiske mangfaldet i innsjøar (elvar) og tener som tilhaldsstad og skjul for smådyr og fiskeyngel. Vassplantene er også mat for fleire vassfuglartar, og fleire fuglar byggjer reir inne i sumpvegetasjonen. Vatn med mykje sump- og vassvegetasjon er difor svært rike og spennande fugleområde. Vassvegetasjonen gjev også skjul for dyreplankton som er viktige algebeitarar, men som ofte blir etne av fisk. Innsjøar med velutvikla vassvegetasjon har difor ofte meir dyreplankton og betre beitekontroll av planktonalgar enn innsjøar med lite vassvegetasjon. Store belte med sumpplanter og vassplanter kan, på same måte som kantvegetasjonen, ta opp mykje av den plantenæringa som elles ville ha runne ut i vatnet frå områda omkring. Vegetasjonsbeltet hindrar også erosjon og nedslamming av botnen i rennande vatn ved å binde jordsmonnet langs elvebreidda. Innsjøar med mykje vassplanter har difor klarare vatn og mindre algeoppblomstringar enn innsjøar utan vassplanter.

Mykje vassplanter er ikkje alltid nyttig, og det kan i somme tilfelle vere eit stort miljøproblem. Eit døme på det er utviklinga av vasspest i mange innsjøar på Austlandet sidan 1970-åra. Denne vassplanta formeirar seg raskt og spreier seg lett til nye område, der ho kan kvele all annan vegetasjon og danne tette, ugjennomtrengjelege bestandar, som er til hinder for bading, fiske og båttrafikk. I Steinsfjorden på Ringerike vart dette eit stort problem i 1980-åra, og mykje ressursar gjekk med for å finne løysingar i form av hausting og tildekking av botnområda med fiberduk. Også andre vassplanter kan skape problem med gjengroing av dammar og mindre innsjøar.

Vassplanter og sumpplanter veks stort sett på sand, silt eller leire, og dei finst difor helst i innsjøar, tjern og dammar, men kan også finnast i store, stilleflytande elvar. I bekker og elvar med mykje stein og grus og der vatnet strøymer fort, får ikkje vassplantene skikkeleg feste. Ein bør difor helst undersøkje vassvegetasjon i ein innsjø (eventuelt i eit tjern eller ein dam). Sumpplanter (helofyttar) er ofte høge planter ("siv") som veks langs breidda av innsjøar og elvar. Dei kan vekse frå strandkanten og ut til ca. to meters djupn. Dei plantene som lever i sjølve vatnet (innsjøen eller elva), kallar vi vassplanter.

Kunnskapen om vassplantene er framleis for dårleg, slik at registreringar av vassvegetasjon kan gje nyttig informasjon om livet i innsjøar (og elvar). Dersom de er heldige, kan de finne artar som tidlegare ikkje er funne i området.

Vassvegetasjonen kan brukast som indikator på vasskvalitet, og ut frå vassvegetasjonen kan vi dele innsjøane inn i fem hovudtypar: næringsfattige innsjøar, næringsrike innsjøar, dysjøar eller humussjøar, kalkrike innsjøar og forsura innsjøar.

Næringsfattige innsjøar (Lobelia-sjøar) har ofte klart vatn og kan ha teppe med kortskottsplanter på botnen (til dømes botngras (Lobelia), brasmegras og tjørngras). På djupt vatn kan brasmegras danne tette enger. Langskottsplanter (til dømes tusenblad, rusttjønnaks og klovasshår) og flytebladsplanter (vanleg tjønnaks, flotgras og mindre førekomstar av nykkeroser) finst også. Sumpvegetasjon (til dømes elvesnelle og storr, men også takrør) finst, men ofte berre som små og glisne belte. Dette er den vanlegaste innsjøtypen i Noreg.

Næringsrike innsjøar (Potamogeton-sjøar) har ofte grumsete vatn på grunn av planktonalgar, men kan også ha mykje vassvegetasjon. Langskottsplanter (til dømes hjartetjønnaks og vasspest) og flytebladsplanter (til dømes vanleg tjønnaks (Potamogeton), kvit nykkerose og gul nykkerose) kan finnast i store mengder. Dersom innsjøen er liten og grunn, kan denne vegetasjonen dekkje heile botnen og vassoverflata. Flyteplanter (til dømes vanleg andemat) kan også finnast i store mengder, særleg inne i sumpbelta eller utanfor dersom innsjøen er liten og ligg verna for vind. Ofte er innsjøen omkransa av store belte med sumpvegetasjon (til dømes takrør, sjøsivaks, dunkjevle og elvesnelle). Somme innsjøar kan vere så ureina at det berre finst planktonalgar der, og undervassvegetasjonen manglar heilt. Næringsrike innsjøar finst særleg i jordbruksområde og i eller ved tettbygde strøk.

Dysjøar eller humussjøar finst ofte i myrområde. Vatnet har brun farge, botnen er svært laus, og ein kan ikkje vade der (ver varsam!). Vassvegetasjonen i slike innsjøar er ofte sparsam, dominert av nokre få flytebladsplanter. Dei einaste langskottsplantene er ofte blærerotartar. Store såter med vassmosar (klomose og torvmose) kan vi finne. Sumpvegetasjonen er først og fremst av storrartar. Dette er ofte mindre skogstjern og myrsjøar.

Kalkrike innsjøar (Chara-sjøar) er tjern eller innsjøar som kan ha svært rik vegetasjon av kransalgar (Chara) og lite med andre vassplanter. Vatnet har ofte ein blågrøn farge, og botnen kan ha eit grått eller grågult kalkbelegg (kalkmergel og kalkgytje). Dei reine kalksjøane er ikkje så utbreidde og finst først og fremst i Oslo-området (Hadeland, Ringerike og Kongsberg) og på kalkrik berggrunn (marmor og dolomitt) i Nord-Noreg.

Forsura innsjøar har tidlegare vore næringsfattige Lobelia-sjøar, og vassvegetasjonen består av kortskottsplanter (botngras, brasmegras og tjørngras) som kan danne teppe på botnen. I somme innsjøar kan det finnast store såter med krypsiv og torvmosar. Langskottsartar, som til dømes tusenblad, er forsvunne, medan blærerotartar kan vere svært vanlege. Forsura innsjøar er stort sett avgrensa til Sørlandet og sørlege delar av Vestlandet.

Kantvegetasjon eller sumpskog er buskar, tre og mindre planter som står rett ved vasskanten med røtene i vatn. Typiske treslag og buskar som hører til kantvegetasjonen, er gråor og svartor, selje, vier og pil. Gran, furu, bjørk, osp, rogn og andre lauvtre hører ikkje til den såkalla kantvegetasjonen, men kan likevel finnast i nærleiken av vatnet.

Kantvegetasjonen er viktig for å ta vare på ein god vasskvalitet i bekker og mindre elvar, for kantvegetasjonen kan binde mykje av slammet og plantenæringa som elles ville ha runne ut i vatnet frå områda omkring. Frodig sumpskog kan difor vere viktig for å hindre ureining av vatnet frå landbruksområde. Tett sumpskog langs elvar og bekker gjev skjul for fisk og botndyr og hindrar at vatnet blir for varmt om sommaren. Sumpskogen er også ein veleigna stad for mange fugleartar, og han har gjerne eit rikt fugleliv. Sumpskogen kan også føre til at det blir lite lys i vatnet, og dermed kan han avgjere kva slags vassplanter vi finn ute i vatnet. Dessverre har ein mange stader fjerna kantvegetasjonen for å auke jordbruksarealet, for å byggje demningar og vegar eller for å gjere det lettare å komme fram til vassdraget.

Hygrophila polysperma
Denne planten har mange slektninger som også som regel er hurtigvoksende. Planten stammer fra Sørøst-Asia. En stengelplante som danner avlange smale blader. Planten bør plantes i gruppe i bunnlaget, men med noe mellomrom mellom stenglene. Det er viktig at lys når ned til de nederste bladene ellers blir plantestengelen fort naken nederst. Plantes derfor best mer direkte under lyset i akvariet. Den bør heller ikke overskygges av andre planter.

Hygrophila difformis
En slektning til H. polysperma som er beskrevet ovenfor. Er like enkel å få til som den ovennevnte og har tilnærmet like egenskaper som hurtigvoksende plante. Den har altså en hurtig vekst som på lik linje med de andre plantene beskrevet her er god i å nyttiggjøre seg næringsstoffene i vannet. Den kan fra akvarium til akvarium ha noe ulikt utseende og form. Dette kommer gjerne av ulike vannkjemiske faktorer, tilgjengelig næring og tilgjengelig lys. Jo mer lys jo raskere vekst. Den bør derfor plantes slik at den ikke havner i skyggen av andre planter og gjerne direkte under lyset i akvariet. Den vil dermed være en god næringskonkurrent til alger. Den har gjerne en noe lysere grønnfarge enn andre grønne planter og skaper også slik en fin kontrast i akvariet.

Algeetende fisker til selskapsakvariet

For den ferske akvarist kan oppsettet av det første akvariet bli en flott opplevelse. Fine fisker, klart vann og planter i skjønn harmoni er vel den store drømmen for de fleste. Vel, ofte så kommer de, og i mengder, - nemlig algene!

Nå skal vi ikke ta sorgene på forskudd. Alger er helt naturlig i akvariet og det er også de akvaristene som fremelsker disse organismene i akvariene sine. Da gjerne som dekorasjon, mat og skjul for fisk og yngel. Likevel så kan algene ta helt overhånd og en føler en mister helt kontrollen på det lille økosystemet en har drømt om å få til. Akvariet som kanskje skulle være et levende bilde i stua er blitt en grønn suppe hvor plantene mistrives og alt innvendig dekkes av grønnlige tråder og teppelignende vekster som dekker steiner og røtter, planter og teknisk utstyr. Nei, akvariehobbyen ble kanskje ikke så givende når en ikke får til drømmekaret sitt.

Nedenfor finnes en liten oversikt over gode algeetende fisker. Disse fiskene vil ikke i seg selv løse algeproblemet en har fått, men kunne være til hjelp. Det er nemlig flere faktorer som kan utløse algeproblemer i et akvarium. Nærmere om dette finnes i andre artikler her på sidene.

Her er det flere arter å velge mellom. I det følgende vil jeg ta for meg noen av de som kan passe best i et såkalt selskapsakvarium. Altså fiskearter som fint kan gå sammen med andre arter og som heller ikke er av den aggressive sorten.

Ancistrus sp.

Hvilke fisker er gode algeetere?

Ancistrus sp. er kanskje den fisken jeg først vil anbefale den ferske akvaristen. Dette er, populært kalt, en sugemalle som i naturen hovedsakelig livnærer seg på algevekst på røtter og steiner. Antennemalle er et annet populærnavn på denne fisken. Det finnes mange liknende arter og flere av disse er også algeetende. De blir heller ikke så store og heller ikke så plasskrevende. Inntil ca. 15 cm lange. Stort sett ganske så fredelige og liker seg best i skumringen og nattestid ute i akvariet. På dagtid ser en de oftest når det er fôringstid. Ja, de spiser fiskefôr også, men er en sparsom med dette så er de gode algeetere.

Ancistrus sp.

For at denne skal trives godt i akvariet bør en tilrettelegge godt med røtter og steiner som danner huler og gjemmesteder. Er en heldig og har skaffet seg et par, han og hun, så skal en ikke se bort i fra at det en dag vil dukke opp mange små miniatyrer av fisken i akvariet. Denne fisken er nemlig blant de enkleste av mallene å få i lek. Hannen er den som passer egg og yngel i en hule i akvariet. Når yngelens plommesekk er oppbrukt må de ut av hulen og finne maten selv rundt i akvariet.

Ancistrus sp.

Akvarieplanter

Vannplanter har en vesentlig betydning for et selskapsakvarium, samt at et velbeplantet akvarium er en virkelig pryd for ethvert rom. Plantene har dessuten en rekke naturlige funksjoner for akvariet, i det de under optimale lysforhold gir rikelig tilskudd av oksygen til fiskene. I et riktig belyst akvarium kan du tydelig se oppstigende luftperler fra plantenes blader.

I "vannplantehagen" finner fiskene dessuten gode og naturlige skyggefulle steder de kan gjemme seg. I tett beplantede områder kan fiskene finne skjulesteder hvis de blir jaget av fiender eller av en partner. I planteveksten utvikler og oppholder deg seg hele tiden små levende vesener (infusorier) som tjener til en del av fiskeyngelens fôr.

Lysforhold
De fleste av våre akvarieplanter kommer fra tropiske og subtropiske områder og har derfor bruk for mye lys. Du skal unngå at solen og sterkt dagslys skinner direkte på akvariet, fordi det er kun de grønne og gule lysstrålene som kan passere glass. Disse strålene har ikke plantene særlig bruk for, men det har algene, samt at du også kan få helt ukontrollerte temperaturforhold. Ved kunstige lysforhold er det lettere til å få plantene til å gro optimalt. Spesielle lysrør og kvikksølvlamper som dekker de riktige områdene av lysspekteret skal benyttes. La oss i dyrebutikken veilede deg om den riktige belysningen. Ikke spar på den daglige belysningstid som bør ligge mellom 8 og 14 timer.

Temperaturforhold
Akvarieplanter er fra naturens side vant til en stabil temperatur natt og dag. Derfor må akvariet være forsynt med en termostatstyrt varmekolbe. Da unngår du temperatursvingninger, og kan holde temperaturen på 24-26°C.

Vannet
Vannet de fleste steder i Norge er passende for de fleste tropiske vannplanter. Vårt vann er normalt svakt surt og relativt til meget bløtt. I forbindelse med stell av akvariet bør du skifte ut ca. ¼ av vannet per mnd. Dette for at det ikke skal hope seg opp for mye uønskede avfallstoffer i vannet.

Bunnlaget
Bunnlaget tjener først og fremst til plantenes rotfeste og utvikling av et frodig rotnett. Som bunnlag er kornstørrelse på mellom 3 og 5 mm ideelt fordi vannet lettere passerer gjennom og oppfyller sin oppgave som transportør av næringsstoffer og oksygenet til plantenes røtter. Vi frarår å bruke sand som er finkornet, da dette blir for kompakt. De fleste akvarieplanter trenger næringsstoffer, spesielt i nyanlagte akvarier. Dette får du råd om når du kjøper plantene. Overskytende fôrrester, ekskrementer og døde plantedeler som plantene ikke har greid å nyttiggjøre seg, går fort i forråtnelse og man får en opphoping av avfalsstoffer.

Beplantningen
Spørsmålet er nesten alltid: "Hvor mange planter skal jeg ha i akvariet mitt?". Som en gylden regel bruker man i et selskapsakvarium en plantetetthet slik at 2/3 av akvariet blir beplantet. Hvorfor så mange? Jo, for som sagt tidligere i denne artikkelen, avtar plantene avfallstoffene og omdanner kvelstoff til oksygen gjennom fotosyntese. Når du beplanter akvariet ditt vil det se penest ut hvis plantene blir stående i grupper. Kun enkelte solitærplanter, (enkeltstående, dekorative planter), skal stå alene. Ved hjelp av dekorative steiner og trerøtter og de enkleste plantene lager du din egen undervannshage. Som regel planter du de største ut på siden og i bakgrunnen. Planter som forblir lave i utvokst tilstand plantes i forgrunnen. Ved hjelp av lysegrønne, røde og mørkegrønne planter kan du lage en større variasjon i vannhagens fargespill.

Før du setter plantene i akvariet tar du dem ut av plastpottene og fjerner all steinulla mellom røttene. Eventuelle råtne røtter skal også fjernes. Legg roten mellom pekefinger og langfinger og klem forsiktig til med tommelen for å holde planten fast. Du lager et hull i grusen når du dytter roten ned i grusen, tar opp hånden og planten blir sittende. En riktig plantedybde er ca. 2-5 cm. Hvis bladene på en plante råtner, fjern de stygge bladene, men la roten stå, da det svært ofte kommer nye blader ut fra plantekjernen. Et nyplantet akvarie bør være uten fisk en uke, slik at plantene får en sjanse til å feste røttene.

Gjødning og alger
I et akvarium med normal fiskebestand vil plantene få en vesentlig del av sine næringsstoffer (kulldioksid og fosfat) fra disse. Vi anbefaler at det ved ethvert vannskifte blir tilsatt jern og sporeelementer som sammen med de allerede tilstedeværende næringsstoffer gir plantene gode vekstbetingelser. I et velbeplantet akvarium skal du være forsiktig med for mye lufttilskudd da du lufter ut for mye a vannets kulldioksid (CO2) som er plantenes viktigste vekstnæring. Bruk heller et motorfilter enn et luftdrevet filter. Vil du gjøre noe ekstra for å få god plantevekst finnes det i handelen et spesielt CO2-anlegg som bare avgir den mengde CO2 som plantene har bruk for. Har du ikke passet på ditt akvarium skikkelig vil dette fremme algeveksten i akvariet. Ved enkelte algeangrep kan det være tilstrekkelig med noen alge-etende fisk for å fjerne algene. I vanskelige tilfeller finnes det i handelen algedrepende midler.

Pleie
Erfaringsmessig viser et seg at det tar 6-8 uker før et akvarium er i tilnærmet biologisk balanse. Såpass tid tar det før det er tilstrekkelig stor nok bakterieflora i vannet. Samtidig med rengjøring og vannskifte er det nødvendig å fjerne visne blader og blader belagt med alger. Likeså er det til tider nødvendig å tynne ut plantene, samt å avkorte for lange skudd. Plantestengler må ikke knipes over, men klippes eller skjæres.

Siamesisk Algeeter, også kalt SAE (Crossocheilus siamensis), er en annen art jeg sterkt anbefaler nybegynnere. Dette er en fisk som trives best i en gruppe på 3 individer eller flere. Er de færre blir de sky og litt småhissige kanskje, mot andre beboere i akvariet. SAE er en meget god algeeter. Er hele tiden rundt i akvariet på beite. Den kan også være effektiv på de fryktede penselalgene. En alge som ikke mange fisker er særlig interessert i. Heller ikke SAE'er beiter særlig penselalger hvis de har annet fôr lett tilgjengelig. Det må en ta i betraktning. Verdt å merke seg er at SAE kan, hvis dårlig med lett tilgjengelig fôr og alger, også spise skudd av javamose og tynne planter som hornblad og lignende.

Crossocheilus siamensis, SAE

SAE er en fisk som ikke bør holdes i de minste akvariene. Helst bør akvariet være på godt over 100 liter. Det er en livlig og aktiv fisk som heller ikke bør gå sammen med små, stille og rolige fiskearter. En liten flokk med SAE tar seg godt ut i selskapsakvariet der de ofte stimer rundt og beiter alger på planteblader, dekorasjoner og akvarieglasset.

Crossocheilus siamensis, SAE

Den siamesiske algeeteren har flere nære slektninger som anses som like gode algeetere. Disse finnere en ved et søk på "Crossocheilus" i fiskebasen på AF. SAE'n forveksles ofte også i butikkene med liknede arter som ofte er mye dårligere algeetere eller nærmest uinteressert i alger. Da bør en undersøke om fisken en ser på i butikken har SAE'ens karakteristiske kjennetegn i forhold til de andre artene: SAE skal ha ett par med barter på snuten. Den skal også ha tilnærmet transparente/gjennomsiktige finner. SAE skal ikke ha noen tydelig, markert lysere stripe over den langsgående svarte stripen den har langs hele kroppen. Den langsgående svarte stripen på kroppen skal gå helt ut i halefinnen, helt ut i kløften på denne.

er populærnavnet på en liten algeetende malle som det finnes mange arter av med samme slektsnavn, nemlig "Otocinclus". Et søk på dette slektsnavnet i fiskebasen på AF gir mange treff. Disse mallene trives best i en gruppe eller flokk på minst 5 individer. Helst flere. Mange akvarister har opplevd at otocinclusartene kan være litt sensitive mot endringer i vannverdiene i akvariet. Et stabilt og godt innkjørt akvarium er nok å anbefale går en til innkjøp av slike fisker. Når de først er i akvariet så setter de i gang å beite alger. Gode algeetere er dette altså. De trives godt i godt beplantede akvarier som gir mange gjemmesteder og skjul mellom plantene. Gjerne planter med litt store blader finner de attraktive som hvilesteder.

Otocinclus

Otocinclus

Molly-artene anses også som gode algeetere. Her igjen må en se dette i forhold til hvor lett annet fôr er tilgjengelig for fisken. Er en sparsom med fôr så vil mollyer være gode algebeitende fisker. For eksempel skal en av de mest kjente, nemlig "Black Molly" kunne beite på de slimete, blågrønnalgene, som egentlig ikke er en alge men en bakterie (cyanobakterie). Disse algene (bakteriene) dukker ofte opp i akvariet der det er dårlig vannsirkulasjon og dårlige oksygenforhold.

Black Molly

Levendefødende fisker som for eksempel

De levendefødende fiskene som guppy, platy og sverddragere beiter gjerne på alger, da særlig grønnalger som kan sette seg på planter og dekorasjoner.

Det er mange flere fiskearter som har alger som føde og vil kunne beite alger i akvariet, men her har jeg altså tatt med et par av de mest kjente og de som oftest er å finne i butikkene.

Gullfiskbollen

En glassbolle kan du ha mye glede av i tiden framover. Men en liten advarsel kan være god å ta med seg - bollen som du nettopp har kjøpt kan også medføre ergrelser. En skitten bolle med urent vann og stygge planter har du ingen glede av - bollen er penest med krystallklart vann, grønne, friske planter og fargerike og livlige fisker.

Slik gjør du når du har fått gullfiskebollen hjem
Skyll og vask glassbollen i varmt rent vann. Bruk ingen kjemiske vaskemidler. Skyll grusen du har valgt, i rennende vann, slik at du får skylt bort løse sand og jordpartikler. Ha grusen i glassbollen. Pass på å ha såpass tykt lag med grus, at du får festet plantene. Ha kuldslått vann i bollen - Ca. 15-20 grader C. Fest plantene i grusen, (behold gjerne potten på). Tilsett et vannpleiemiddel (Aquasafe). Dette middelet skal du alltid ha i vannet, - også når du skifter vann. Aquasafe fjerner tungmetaller og klor fra springvannet, samtidig som det beskytter fiskens slimhinner. Nå kan fisken settes ned i bollen. Det vannet som fisken er i når du kjøper den, skal ikke i bollen. Posen med fisken(e) legges til temperering i bollen med det nye vannet. Etter 15-20 minutter tar du fisken(e) i en hov og setter den forsiktig ned i vannet. Nå er gullfiskebollen ferdig, forhåpentligvis slik som du hadde tenkt deg den.

Vannskifte
Prøv å skjerme den fra sol og sterkt dagslys. Ved å hindre sollyset å nå bollen, minsker algeveksten og dermed trenger du ikke skifte vann så ofte. En tommelfingerregel er at vannet i bollen skal skiftes 1/3 hver 4. uke. Har du en luftpumpe eller et filter, holder vannet seg rent mye lenger men vann må skiftes 1/3 hver 4. uke. Bruker du pumpe virker grusen i bollen som et effektivt filter. En gullfisk, slørhale eller en liten karpe tåler de fleste temperaturer. Alminnelig rom temperatur trives den godt i. Du kan godt prove med annen fisk i bollen, men disse akvariefiskene er mer varmekrevende og tåler ikke så store svingninger i temperatur og vannkvalitet.
Husk å aldri bruke kjemikalier når du vasker bollen. Rent varmt vann er godt nok. Fisk og planter liker ikke opphoping av fiskeavfall eller døde planterester. Men det skal heller ikke være et sterilt miljø du gir fiskene. Renhold med måte er en tommelfingerregel for god balanse i bollen.

Fôring
Akvariefisker skal ikke ha mye mat. Et par fisker skal ha fire-fem matflak hver dag. Ved å gi for mye mat forurenser du vannet unødig og du må skifte vann oftere. Det er bedre å gi lite mat to ganger om dagen, enn å gi mye en gang.
Maten skal være oppspist av fiskene etter ca. et halvt minutt.

Forhåpentligvis har denne lille introduksjonen gitt deg et lite innblikk i hvordan du skal sette opp og stelle den nye gullfiskebollen din. En gullfiskebolle eller et lite akvarium er et lite stykke natur. Det er kjemiske reaksjoner i vannet som hjelper deg å holde det rent. Vær forsiktig så du ikke overbelaster "naturen". For at plantene skal holde seg grønne og fine, bør du gi dem en plantergjødsel for akvarieplanter. Husk fisk og planter trives best i rent vann.

Valg av fisk

Stell av akvariefisk

Poecilia reticulata Peters, 1859

Populærnavn:
Guppy; Millionfisk

Synonymer:
Lebistes reticulatus

Systematisk tilhørighet:
Familie: Poeciliidae (levendefødende tannkarper)
Orden: Cyprinodontiformes (tannkarper)

Utbredelse:
Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika; sørkaribiske øyer. Fiskene som er i vanlig handel i dag er nesten utelukkende avlsformer som kun finnes i akvarier.

Størrelse:
Hannene vanligvis maks. 3,5 cm, hunnene 6 cm. Det er framavlet noen "kjempevarianter" som blir 50-60% større enn dette.

Vannverdier:
I utgangspunktet en meget tolerant art, som kunne tilpasse seg de fleste vannkvaliteter. De fleste foredlede akvariestammer i dag er mer ømfintlige og bør holdes ved vannkvaliteter innenfor:
GH = 15 til 30 °dH
pH = 7,0 til 8,0
Temperatur = 20 til 28 °C

Fôr:
Tilnærmet altetende. Kan lett holdes på tørrfôr.

Generell beskrivelse:
En av de klassiske akvariefiskene som nesten alle eldre akvarister har startet sin hobbykarriere med. Var tidligere regnet som noe av det enkleste man kunne holde i akvarier, men mange av dagens akvariestammer er dessverre ikke så hardføre som de burde ha vært.

Hannen er nesten alltid betydelig mer fargesterk og har større og flottere finner enn hunnen. Det finnes et meget stort antall ulike fargevarianter, men hunnene av de fleste av disse er temmelig like med hovedfarger i grått og brunt. Følg denne linken for å lære mer om kjønnsforskjeller på levendefødende tannkarper.

Generelt en lett art å få avkom av. Den føder levende unger i store kull som ofte inneholder 40-50 unger eller fler. Første ungekull kan komme 3-4 uker etter første befruktning. Hunnen kan lagre sæd for senere bruk, og senere kan derfor flere kull følge på, med omtrent samme intervaller, uten at en ny befruktning er ubetinget nødvendig.

Xiphophorus helleri Heckel, 1848

Paracheirodon innesi (Myers, 1936)

Du kan lese om kjønnsforskjeller hos tetraer ved å følge denne linken.

Neontetraen er en av de mest populære og utbredte akvariefisker, og har vært i handelen siden 1936. Arten ble oppdaget i Amazonas av den franske samleren Auguste Rabaut, som også var den første til å bringe levende eksemplarer til Europa (Paris). Derfra ble noen eksemplarer re-eksportert til USA, hvor den berømte akvariebok-forfatteren William T. Innes fikk fatt på dem. Innes, på sin side, sendte noen eksemplarer til ichtyologen (=fiskeforskeren) George S. Myers som beskrev arten under det vitenskapelige navnet Hyphessobrycon innesi - til Innes' ære. Så lett kan det altså være å få en fisk oppkalt etter seg!

Det hører ellers med til historien at den aller mest berømte transporten av akvariefisk som noen gang har forekommet, gikk med luftskip (Zeppeliner) fra Europa til Lakehurst ved New York i juli 1936. Det dreide seg om kun seks individer av neontetra (hvorav fire ankom døde) beregnet for Shedd Aquarium i Chicago. Aldri, hverken før eller siden, skal det ha vært så mye oppstyr i forbindelse med en sending av akvariefisker. Folk gikk mann av huse, og pressen stilte mannsterkt opp for å forevige ankomsten av "verdens vakreste fisker, oppkalt etter en amerikaner".
(Kilde: LADIGES, W., 1973: Schwimmendes Gold vom Rio Ukayali. Engelbert Pfrien Verlag, Wuppertal, 88 s.)

Carassius auratus (Linnaeus, 1758)

Populærnavn:
Gullfisk.
Mange forskjellige avlsformer med egne populærnavn, såsom slørhale, løvehode, perleskjell, teleskopøyne, komethale, osv.

Synonymer:
Cyprinus auratus

Systematisk tilhørighet:
Familie: Cyprinidae (karpefisker)
Orden: Cypriniformes (karpelignende)

Utbredelse:
Opprinnelig Kina, men i dag forvillet over store deler av verden. De gullfiskene som holdes i akvarier og hagedammer er alle avlsformer som har fremkommet i fangenskap.

Størrelse:
Varierer mellom ulike varianter. Stamformen (foto over) kan bli inntil ca 35 cm. De fleste av de mer ekstreme, slørfinnede variantene blir maksimalt 15-20 cm.

Vannverdier:
Viser generelt stor toleranse overfor varierende vannverdier, men bør ideellt sett holdes innenfor nedenstående områder:
GH = 5 til 10 °dH
pH = 6,5 til 7,0
Temperatur = 10 til 22 °C

Fisker man vet er oppdrettet i tropiske strøk, f.eks. Singapore, kan gjerne holdes ved høyere temperaturer. Ved gradvis tilvenning til lavere temperaturer, kan de mest hardføre variantene ("vanlig" gullfisk) overvintre utendørs i dammer som er dype nok til at de ikke bunnfryser. For å være helt sikker på ikke å miste fisker i særlig kalde vintre, lønner det seg imidlertid å overvintre dem innendørs.

Fôr:
Tilnærmet altetende. Kan lett holdes på tørrfôr, men vær obs på at gullfisken, i likhet med andre kaldtvanns-karpefisker behøver svært mye karbohydrater (sukker og stivelse) i kosten. Benytt derfor spesielt gullfiskfôr! De fleste fôrsorter beregnet for tropiske fisker inneholder for stor andel proteiner.

Aktuelt tilskuddsfôr er f.eks. levende og frosne insektlarver, dafnier m.v.

Generell beskrivelse:
Gullfisken er sannsynligvis den mest kjente av alle akvariefisker, og for mange mennesker den eneste akvariefisken de kjenner av navn. Dens historie strekker seg mer enn 1700 år tilbake i Kina, og de første individer av arten antas å ha kommet til Europa i løpet av 1600-tallet. I dag er den en ofte oversett, og gjerne utskjelt, art blant akvaristiske besserwissere. At den fortjener bedre, kan du lese om ved å følge denne linken.

Viltformen er en nokså kjedelig utseende, gråbrun fisk, men det finnes en mengde ulike avlsformer med stor variasjonsbredde i farger såvel som i former. Avlsarbeidet på disse har blitt, og blir, utført først og fremst av kinesere og japanere, men i noen grad også i Europa og USA.

Arten passer dårlig sammen med tropiske fisker, men er en vakker og fascinerende fisk i spesialakvarier med lett kjølig vann eller i hagedammer. Gullfiskene liker å rote rundt i en finkornet sandbunn, og spiser gjerne på finbladete planter. Slørfinnede varianter er utsatt for å bli bitt og skadet av andre fisker.

Pterophyllum scalare (Lichtenstein, 1823)

Det aller meste av scalarer som omsettes i dag er akvariestammer som, i større eller mindre grad, er endret i forhold til viltformen.

Størrelse:
15 cm.

Vannverdier:
GH = 2 til 5 °dH
pH = 6,0 til 7,5
Temperatur = 24 til 30 °C

Fôr:
Ganske uproblematisk i fôringen (aksepterer lett tørrfôr og frossenfôr av mange slag), men setter pris på tilskudd av levende fôrdyr som mygglarver, dafnier, tubifex, enchytræer, meitemark, etc. Mysis (pungreker) er også et glimrende fôrtilskudd for scalarer.

Generell beskrivelse:
Det er ikke uten grunn at scalaren hurtig fikk tilnavnet "Akvariets Konge". En så majestetisk fisk skal man ellers lete lenge etter. Til tross for at den er en relativt stor cichlide, er den også forbausende fredelig og rolig, men fisker som er små nok til å svelges hele (f.eks. neontetra og guppy) er alikevel aldri helt trygge sammen med scalarer.

Scalaren har vært en velkjent og etterspurt akvariefisk helt siden førsteimporten til Tyskland i 1909, og den stripete viltformen har nærmest blitt synonym med akvariehobbyen. Dette kan man ikke minst se ved at en mengde akvarieklubber og akvariebutikker over hele verden har den i sin logo. I dag blir det imidlertid stadig sjeldnere å se viltformen, til fordel for menneskeskapte avlsformer i andre farger; eksempelvis 'marmorert', 'sort', 'zebra', 'ghost', 'gull', 'halvsort', 'leopards', osv. I tillegg er det fremavlet slørfinnede former av de fleste fargevariantene og viltformen.

I utgangspunktet er det ikke så galt med avlsformer, mange av dem kan være riktig vakre, men mer beklagelig er det at den store etterspørselen gjør at mye av fisken som kommer på markedet er deformert med skjev vekst, knekkede finner, dårlige farger etc.

For den som ønsker kvalitetsscalarer finnes det ennå slike å få tak i, både fra oppdrett og fra villfangst - men de koster mer. Vær kritisk ved ditt kjøp av fisk - akvariehobbyen får den kvaliteten vi fortjener!

Du kan lese om kjønnsforskjeller hos scalarer ved å følge denne linken.

Ancistrus dolichopterus Kner, 1854

Navnet antennemalle kommer av de buskete skjeggtrådene som kjønnsmodne hanner får på snuten. Hunnene vil også ha noen slike tråder, men vesentlig kortere og tynnere.

Svært mange hobbyakvarister opplever å få unger av den vanlige antennemallen. Det skal vanligvis ikke så mye mer til enn at man har et utvokst par i et sunt og velstellt akvarium. Antennemallen legger sine egg inne i huler, oftest under trerøtter, hvor hannen vokter eggene og senere yngelen. De første to ukene etter klekkingen livnærer ungene seg på næring fra plommesekken, men senere kommer de fram fra sitt skjulested og leter etter mat.

Ancistrus dolichopterus var en av de aller første harniskmallene som ble importert for akvariefisk - allerede i 1911 til Tyskland - og den har i høyeste grad bevart sin popularitet. I dag importeres det en enorm mengde av beslektede arter (såkalte L-maller, fordi de gjerne markedsføres med kode navn; L20, L76, L144 etc), men få av disse kan måle seg med den vanlige antennemallen i effektivitet som algespiser. Det teller også til A. dolichopterus' fordel at den er forholdsvis rimelig i innkjøp og meget lett å formere i fangenskap.

Det finnes en hel del variasjon i fargetegning mellom ulike populasjoner av maller som regnes til Ancistrus dolichopterus. Det er usikkert i hvilken grad disse er geografiske variasjoner eller egne arter. De to individene som er avbildet på denne siden er derfor navngitt som Ancistrus cf. dolichopterus, hvor 'cf' indikerer at fisken ligner (men ikke nødvendigvis er identisk med) den formelle bæreren av artsnavnet dolichopterus.

Pangasius sanitwongsei Smith, 1931

Det selges ikke veldig mange parooner, men alikevel sannsynligvis alt for mange i forhold til de små mulighetene en gjennomsnitts-akvarist har til å gi dem riktige leveforhold. Det er lett å falle for fristelsen til et overilt kjøp når man ser en flott, liten paroon på 8-10 cm lengde i en akvariebutikk. Parooner vokser forholdsvis sakte, men man må alikevel regne med at de, med riktig fôring, kan nå 30 cm lengde i løpet av det første året og så legge på seg 10-15 cm i året fremover. Det går ikke lang tid før den har vokset ut av de fleste akvarier.

For i det hele tatt å kunne gi en paroon noenlunde anstendige leveforhold, må man ha et akvarium på minst 250 cm lengde, helst større. Parooner er hurtige svømmer, som lett skvetter til og skader seg i kollisjon med akvarieglasset.

Vær oppmerksom på at illustrasjonen ovenfor er en tegning, og derfor ikke nødvendigvis er 100% korrekt i alle detaljer.

Periophthalmus Bloch & Schneider, 1801

Slamkrypere dukker av og til opp i handelen, men det er dessverre de færreste som er klar over hvilke forhold de krever for å trives. Disse fiskene hører definitivt ikke hjemme i et selskapsakvarium, men må ha et spesielt innredet akvaterrarium med vannforhold og innredning tilpasset deres krav.

Slamkrypere er amfibisk levende fisker som tilbringer like mye tid over som under vann. De lever i brakkvannsområder nær elveutløp (estuarier) og i mangroveskoger og må derfor bys et vann som er en blanding av sjøvann og ferskvann. Lag akvariet med en stor landdel med fuktig, finkornet sand (strandsand) som fiskene kan grave i. Gjerne også en del trerøtter og steiner som de kan krype opp på. Unngå lavastein og andre svært ru overflater som fiskene lett kan skade seg på.

Mange arter er beskrevet, og oftest er svært vanskelige å artsbestemme (arten på fotoet ovenfor er asiatisk, men ikke nærmere bestemt). Følgende arter er de viktigste, men det forekommer noe uenighet om definisjonene av de enkelte artene og deres utbredelse:

Ceratopteris cornuta

Verdens beste flyteplante

Ceratopteris cornuta er det vi kaller en kosmopolitt og finnes langs det tropiske beltet over hele verden. Denne bregnen er godt egnet til å plante i bunnlaget og
fremfor alt er den en fantastisk flyteplante.

C. cornuta har en enorm evne til å prestere både som biologisk filter og for å skjule yngel. En enkelt plante kan på kort tid dekke over halvparten av en 720 liter og nye blader skyter gjerne 30-40 cm opp i lufta før dem legger seg og etterhvert danner et overflate og undervanns-løvverk. I motsetning til endel andre flyteplanter er en stor andel av bladene under vann og kan derfor beskytte yngel mer langt effektivt enn flyteplanter som ligger oppå overflaten med røtter hengende ned.

Den tette jungelen vil også fungerer som et reservoar for matrester som fiskene kan forsyne seg av mellom måltidene. Mange fisk foretrekker å spise fra flyteplantene fremfor å plukke fra bunn.
Bildet illustrer godt hvorfor planten ofte kalles
´gullerotgress´. Bladene under vann og røttene
 danner en innviklet labyrint hvor yngel kan føle
seg trygge.

Næringsopptaket til Ceratopteris cornuta som også kalles ´gullerotgress´ er enormt. Den egner seg derfor godt i nyoppstartede akvarier for å forebygge alger. Den har et stort behov for tilsatt blantenæring og krever moderat til kraftig lys for å trives. Næringsmangel er lett å se ved at bladene blir lyse.

Ceratopteris cornuta er en bregne og har store blader som rulles ut fra rotstokken. Fra kanten av bladene vokser det tallrike adventivplanter som kan skilles fra moderplanten. Når man kjøper den i butikken står den i vanlig potte som bunnvekst.                                                                              Nye blader strekker seg høyt

Lilaeopsis macloviana - en spennende og annerledes Lilaeopsis

Denne Lilaeopsis-arten har vært kjent i akvaristikken siden slutten av 1980-tallet. Lilaeopsis macloviana (Gandoger) Hill (Tropica nummer 40D) er vesentlig høyere enn de øvrige Lilaeopsis-artene og er spesiell ved at den danner utløpere som kryper langs bunnen i akvariet. Fra disse utløperne dannes det loddrette forgreninger som alt etter forholdene kan bli opp til 35-50 cm høye.

Akkurat som flere andre Lilaeopsis-arter stammer Lilaeopsis macloviana fra Søramerika. Lilaeopsis macloviana er funnet hele veien ned langs vestkysten av Ecuador i nord til sørspissen av Argentina og Falklandsøyene. Mot nord forekommer Lilaeopsis macloviana kun i høyden (opp til 4700 m.o.h.), mens arten finnes helt ned til havet lenger mot sør. Mange forskjellige voksesteder, fra det sted på Pampassen i Andesfjellene hvor Tropicas stifter, Holger Windeløv, oppdaget planten fra hesteryggen, til elvemunninger og strandenger i brakkvannsområder, viser at planten er tilpasningsdyktig. Oftest er Lilaeopsis macloviana funnet på næringsfattige partier i fuktig sand.

Lilaeopsis macloviana i akvariet hvor den danner en fin og kontrastrik variasjon blant de tradisjonelle stengelplantene (Foto: Oliver Knott)

Lilaeopsis macloviana er i familie med skjermplantene akkurat som gulrot og den dufter faktisk som gulrot når bladene moses. Lilaeopsis macloviana's morfologi er i noen grad sammenfallende med de øvrige Lilaeopsis-artene. Lilaeopsis macloviana har et krypende rhizom (jordstengel) som de andre Lilaeopsis-artene, men skiller seg fra de andre artene ved at denne ofte har en vertikal forgrening med flere blader sittende tett sammen i spissene av sidegrenene. Bladene er oftest runde, men kan også bli flate og varierer i lengde fra få til 35 cm. Slik kan faktisk Lilaeopsis macloviana sammenlignes med en butt form av Vallisneria. På de næringsfattige funnsteder er planten oftest helt lav og tueformet mens bladene blir lenger og mindre forgrenet når planten dyrkes på sump i et fuktig og varmt miljø. Blomstene sitter sammen (3-10 stykker) i en liten skjerm, og frukten er mer eller mindre kuleformet. Frukten kan som bladenes morfologi være meget variable avhengig av vekstbetingelsene og varierer i størrelse fra 0,1-2,5 mm.

Hos Tropica dyrkes Lilaeopsis macloviana på sump og oppnår en størrelse som tillater at planten kan deles i to-tre deler ved utplanting i akvariet. I akvariet vil Lilaeopsis macloviana danne utløpere bortover bunnen og relativt hurtig danne et større areal med vertikale blader spredt utover området. Planten kan klare både lave og høye lysmengder og næringsfattige forhold, men vokser hurtigst ved gode lysbetingelser og næringsrikt substrat eventuelt supplert med gjødning i vannet. Erfaringen med Lilaeopsis macloviana i akvariet er fortsatt sparsom, men våres foreløpige observasjoner viser dog at Lilaeopsis macloviana er enkel å holde i akvariet og kan vokse ved et bredt spenn av forskjellige lysmengder, CO2 og temperatur.

Lilaeopsis macloviana er utbredt i store dele av Søramerika, men mot nord finnes den utelukkende oppe i høyden da den primært er utbredt i tempererte områder.

Utricularia graminifolia - den insektetende forgrunnsplanten

Utricularia graminifolia (Tropica nr. 049B) hører absolutt til blant de mest spennende vannplanter - en kjøttetende vannplante som i løpet av noen måneder danner et friskt, grønt og sammenhengende teppe i akvariet. Det er en vanskelig plante å starte opp, men når den har kommet i vekst får akvaristen en unik opplevelse. De små fangstblærene kan gi inspirasjon til mange, lange diskusjoner med familie og venner da kjøttetende planter alltid har en sikker tiltrekningskraft på folk.

Utricularia graminifolia tilhører Blærerotfamilien og stammer fra Sørøstasia hvor den bl.a. er funnet i det sørlige Kina, India, Sri Lanka, Burma, Thailand, Laos og Vietnam. Her opptrer den som både sumpplante og neddykket ved kilder og i mindre vannløp. Dens naturlige habitat er ofte overskygget og den opptrer sjelden i direkte sollys. Alle steder vi har funnet den i naturen (Sri Lanka, Laos og Vietnam) vokste den i meget bløtt vann og vi hadde store problemer med å holde den i live under hjemtransporten. Heldigvis er den planten, som nå produseres, langt mer hardfør, og den er derfor velegnet som vannplante for spesialisten. Utricularia aurea er en annen blærerotplante som av og til kan ses i handelen, men denne ser imidlertid helt annerledes ut og opptrer normalt som flyteplante med blader som kan minne om Ceratophyllum- eller Myriophyllum-arter.

Utricularia graminifolia på sitt naturlige voksested på bredden av et overskygget skogsvannløp i Vietnam. Planten gror halvt neddykket og halvt på land i mellom nedfallsbladene på skogbunnen.

Utricularia graminifolia hører til blærerotfamilien som alle er kjøttetende planter og mange av dem er tilknyttet vann. Sleksnavnet "Utricularia" refererer til fangstblæren, mens artsnavnet "graminifolia" betyr gressbladet. Nettopp dette skiller den faktisk fra de ca. 210 arter av blærerot som p.t. er beskrevet. De små, fine gresslignende bladene danner en tett overlappende struktur av friske grønne blader som normalt dekker fangstblærene, som dannes på rotstenglene men også på midtribben under bladene - derav navnet blærerot. Blomstene dannes kun når den gror på sump. Det som imidlertid gjør Utricularia graminifolia spesiell er de små ca. 2 mm store fangstblærene som i naturen fungerer som en klappfelle som fanger små dyr som søker beskyttelse under planten. Dyrene fortæres av enzymer i de små blærene og planten kan deretter ta opp de livsviktige næringsstoffene som frigis fra dyrevevet. Utricularia graminifolia gror ofte i meget næringsfattige områder og det er derfor en stor fordel for dem at de selv kan skaffe seg nitrogen (N) og fosfor (P) ved å fange smådyrene i vannet.

Nærbilde av fangstblærene på Utricularia graminifolia som den bruker til å fange små krepsdyr og ciliater med. Dyrene inneholder både nitrogen og fosfor som planten kan benytte i nytt plantevev når dyrene er nedbrutt av enzymene i blærene. Foto: Oliver Knott

Her er Utricularia graminifolia benyttet i et undervannslandskap hvor den nærmest danner et grønt vannløp i akvariet. Planten kan også benyttes som en vanlig forgrunnsplante hvor den etter 6-8 uker vil danne et pent sammenhengende gressteppe. Foto: Oliver Knott

Tropica dyrker Utricularia graminifolia på sump, og den leveres enten på steinull eller på kokosnøttplater. Ved innplanting deles klumpen opp i 6 til 8 små stykker som plantes med opp til 5 cm mellomrom i forgrunnen av akvariet eller på skråningen i undervannslandskapet. Det er viktig at man beholder ca. 1 cm av steinullen eller noe av kokosnøttplaten så planten beholder noe av sin forankring. Det er vanskelig å plante de små blokkene med Utricularia graminifolia hvis en ikke benytter en stor pinsett. I begynnelsen bør man ikke utsette planten for full belysning, men når den har fått feste og kommet i vekst etter 6-8 uker kan lysmengden gradvis økes. På dette tidspunktet har de små blokkene også dannet et sammenhengende gressaktig teppe og man bør nå begynne å gjødsle med PLANTENÆRING flytende for å unngå at jern- og manganmangel viser seg. Vår erfaring viser at Utricularia graminifolia trives best ved pH 6,8 til 7,0 i vann med en hardhetsgrad på 7-10 dKh. Tilsetning av CO2 er strengt tatt ikke nødvendig, men det stimulerer som alltid veksten markant. Selv om den planten som dyrkes kommersielt er langt mer hardfør enn den ville typen, kan innplantingen være kritisk og planten kan være ekstremt følsom for miljøskifte. Vær derfor omhyggelig nøye med å følge anvisningene og hold andre hurtigvoksende planter vekk fra de nyplantede blokker inntil planten for alvor har startet spredningen og veksten i akvariet. Utricularia graminifolia er en forholdsvis spinkel plante og derfor anbefales de ikke å holde den sammen med gravende fiskearter.

Echinodorus X 'Rubin'

 


Echinodorus X 'Rubin' er en relativ ny plante i akvaristikken, selvom den ikke er ny i vanlig forstand, der en plante introduseres på markedet etter en vellykket planteinnsamling i naturen. Echinodorus X 'Rubin' er nemlig kulminasjonen på en intensiv kultivering, som har foregått på akvarieplantegartneriet Hans Barth i Dessau i det tidligere Østtyskland. Echinodorus X 'Rubin' er nærmere bestemt resultatet av en F2 kryssning mellom Echinodorus barthii og Echinodorus horemanii 'Rot'. Barth familien har lang erfaring med foredling av vannplanter, og de har også tidligere utviklet nye Echinodorus-sorter. Barth familien har søkt om en sortsbeskyttelse på Echinodorus X 'Rubin', og det er en slags patent, som sikrer at kun de kan dyrke planten til kommersielle formål - eller evt. selge rettighetene som en slags lisens.  
 
Den imponerende Echinodorus X 'Rubin' danner noen dybt, rødbrune blader med gulgrønne bladnerver. Bladene er nesten transparente, noe som nærmest gir en ekstra glød over fargene, og planten gjør seg i høy grad fortjent til sitt sortsnavn 'Rubin'. Mange nye akvarieplanter skaper ofte store problemer for akvaristene, da de er vanskelige å holde; men Echinodorus X 'Rubin' er et gledelig unntak. Echinodorus X 'Rubin' stiller nemlig ikke særlig store krav til omgivelsene, men når det er sagt, så skal det også nevnes, at planten blir flottere jo bedre forhold man gir den. De flotte fargene får enda bedre kontrast hvis man kan gi den en god og effektiv belysning, et næringsrikt bunnlag og CO2-tilførsel til vannet, vil øke veksthastigheten hos denne ellers vanlig langsomtvoksende planten. Den trives fint i temperaturintervallet fra 20-28 graders Celsius, og bladene når vanligvis en størrelse på 30 til 60 cm.

Den enkleste måten å formere planten på er via de små adventivplantene, som dannes på blomsterstanden; men man kan også dele rotstengelen på store eksemplarer, selvom det er en relativ langsom prosess hos Echinodorus X 'Rubin'. Nettopp av denne grunn formeres Echinodorus X 'Rubin' under profesjonelle forhold utelukkende i vevskultur, hvor man hurtig kan produsere et stort antall planter på svært liten plass. Echinodorus X 'Rubin' kan sterkt anbefales som en ualminnelig flott solitærplante til de store akvarier.

Lysmata debelius

Lysmata Wurdemanni

Linckia laevigata

Blå Linckiastjerne (nor.)

Blue Linckia sea star / Comet sea star (eng.)

Den blå linckiastjernen har en farge fra grønnblå (de juvenile) til mer metallisk blåfarge (voksen). den blir nokså stor, ca. 25 cm i diameter.

Liker godt sandbunn og mange gjemmesteder i den levende steinen.

Den tolererer godt andre sjøstjernearter.

Den krever en moden tank med alger og mikroorganismer samt detritus ("fiskebæsj!") som den spiser. Den kan eventuelt fores med flakfor eller en fiskebit eller muslingkjøtt. Den rengjør sand og levende stein. Framme under dagen. 

Linckiastjernen er meget sensitive mot endringer i oksygennivåer, salinitet og PH i vannet. Tåler ikke kobberbasert medikasjon. Det anbefales en lang aklimatiseringsperiode. Ikke ha den i luft under håndtering. 

Vær obs på parasitære snegler, Thyca crystallina.

Echunaster sp.

Orange sjøstjerne (nor.)

Orange sea star / seafish (eng.)

Denne sjøstjernen er orange til lys rød. En kraftfull og flott sjøstjerne, men nokså vanskelig å få til.

Den trives på grov sand og levende stein med alger på. Den lever av små mikrober, alger og avføring fra andre dyr.  Sjøstjernen kan spise Tridacna-muslinger, svamper og små anemoner. 

Den orange sjøstjernen er meget følsom mot endringer av vannkvalitet i akvariet, i sær oksygennivå, pH og salinitet. Den trenger lang akklimatiseringstid - gjerne dryppemetoden. Unngå at den kommer i direkte kontakt med luft ved håndtering.

Ønsker man å fore sjøstjernen kan man gi f.eks. nori (tørker sjøgress) eller muslingkjøtt som legges under den.

Fromia species

Fromiastjerne (nor.)

Red sea star (eng.)

Fromiastjernene har forskjellige nyanser av rødt i seg. En nydelig sjøstjerne på ikke mer enn 6-7 cm i diameter.

Den krever en moden tank med alger og mikroorganismer samt detritus ("fiskebæsj!") som den spiser. Den kan eventuelt fores med flakfor eller en fiskebit eller muslingkjøtt. Den rengjør sand og levende stein. Framme under dagen. 

Fromiastjernene er meget sensitive mot endringer i oksygennivåer, salinitet og PH i vannet. Tåler ikke kobberbasert medikasjon. det anbefales en lang aklimatiserigsperiode. Ikke ha den i luft under håndtering. 

Astropecten polycanthus

Sandvendende sjøstjerne (nor.)

Sandsifting seastar (eng.)

Denne sjøstjernen er nyttig å ha. Den gjør en glimrende jobb i å holde sanden hvit. Ofte blir sanden farget av diverse alger. Denne sjøstjernen flytter stadig på seg. Graver seg ned i sanden. Deretter et nytt sted. Den er aktiv og effektiv. Morsom å se på. På denne måten blir sanden snudd og algene får ikke lagt seg og misfarge sanden. Sjøstjernen er hvit og brun. 5 armer. Den er rimelig lett å få til. Den er altetende, men spiser ikke koraller og andre invetebrater. Derfor revsikker. Sanden bør optimalt være tykk. Bør ikke holdes sammen med puffer fisk.

Sjøstjernen tåler ikke raske skift i vannverdier som pH, salinitet, temperatur. Bruk lang tid på aklimatiseringen. Unngå kontakt med luft når du skal flytte den fra et sted til et annet. Tåler ikke kobberbasert medikasjon. Sjøstjernen trenger ikke å fores, men kan gis fiskebiter, muslingkjøtt og reke.

Ophiarachna incrassata

Grønn slangestjerne (nor.)

Green brittle star (eng.)

Denne sjøstjernen er nyttig å ha. Den er en god ”scavenger”. Dvs. den spiser alt av restefor og detritus. Men den er også dokumentert ikke helt revsikker. Flere akvarister har mistet små fisk til denne krabaten. Selv har jeg gode erfaringer så langt, men… Sies å være den mest effektive av slangestjernene med tanke på å spise rester / detritus. Men på grunn av sitt dårlige rykte (som dessverre er nokså sant) anbefales den ikke i korallrevsakvariet.

Sjøstjernen tåler ikke raske skift i vannverdier som pH, salinitet, temperatur. Bruk lang tid på akklimatiseringen. Unngå kontakt med luft når du skal flytte den fra et sted til et annet. Tåler ikke kobberbasert medikasjon. Sjøstjernen trenger ikke å fores, men kan gis fiskebiter, muslingkjøtt og reke.

Tridacna sp.

Kjempemuslinger (nor.)

Tridacna clams (eng.)

Det finnes forskjellig 5 typer kjempemuslinger. De heter maxima, deresa, squamosa, crocea og gigantea. Sistnevnte er ikke aktuell innen akvariehobby da den er for stor. De andre har forskjellig fargespill og egner seg godt innen akvaristikken.

Muslingen består av 2 halvdeler med skall. Når den åpner seg kommer det ut 2 bløtdels-vinger (mantel). Sentralt i dette er det en inngangsport for vannet. Inni skjellet filtreres vannet for så å komme ut igjen i en utgangsport. Muskelen inne i muslingen beveger åpningens størrelse samt fungerer som feste til underliggende område.

Muslingene krever generelt mye lys og moderat med sirkulasjon. Avhengig av et akseptabelt kalsiumnivå for å vokse.

Stichodactyli haddoni

Teppeanemone (nor.)

Carpet  saddle anemone (eng.)

Denne anemonen er en av de største anemonene og kan i naturen nå helt opp mot 70-90 cm i diameter. Kjennetegnet med relativt små tentakler som er meget giftige.  Den regnes som robust, men vil ikke alltid bli på det stedet den blir plassert. Den kan vandre i akvariet og lage stor brannskade på koraller under dens bevegelser.

Anemonen trives i mye lys og en moderat sirkulasjon. Anemonen kan være vert for klovnefisk av slagene: Amphiprion polymnus, A. clarkii, eller A. sebae. Selv har jeg 2 percula klovner i min anemone.

Dietten kan bestå av fisk, reker, muslinger. selv har jeg ikke matet min anemone på mange måneder. Den får mat ved avføringen til klovnefiskene samt at noe av foret som gis i akvariet havner ned i anemonen.

Pseudocolochirus axilogus

Sjøeple (nor.)

Sea urchin / Sea apple (eng.)

Kroppen til det australske sjøeplet er lys til mørk blå. I tillegg kan den ha en flott rødfarge. Tentaklene er røde og fiolette med hvite tupper. Føttene er gule. Dette er et nydelig dyr og et flott skue for øyet og gjør seg i et korallrevsakvarium.

Dette er et vanskelig dyr å få til å trives i et akvarium. Man bør helst mate det. Plankton er dietten i naturen. Dette er jo ikke lett å få til i akvariet, men jeg har lykkes med å mate det med mysis som jeg har sendt ned til tentaklene via en plasslange koblet til en sprøyte. Hvordan sjøeplet spiser er et flott syn i seg selv. Den bretter ut tentaklene sine og fanger små partikler i vannet som fester seg. Deretter føres en etter den andre av tentaklene inn i den sentrale munnen som renser tentakelen ren. Avføringen kommer ut periodevis i støt baktil på røret i den andre enden.

Sjøeplet beveger seg i akvariet og trives i middels til sterk sirkulasjon. Når den først har funnet sitt sted, blir den gjerne der videre. Den må på ingen måte komme i kontakt med sirkulasjonspumper eller varmekolber. Et dødt sjøeple vil forgifte alle dyr med ryggrad (vertebrater) og kunne ta livet av dem. Plutselige forandringer i pH eller saltholdighet forårsaker skade og evt. død av sjøeplet. Fisker som napper på sjøeplet er også i fare av å bli forgiftet. Eksempler på slike fisker er sommerfuglfisker og keisere.

Sjøeplet er kun for eksperter. Man må kunne lese dyrets tilstand. Ser man at dyret mistrives og skrumper inn - fjern det før det dør!! Unngå at den kommer i direkte kontakt med luft ved håndtering.

Panulirus vesicolor

Flerfarget laguster (nor.)

Blue / spiny / painted lobster 

Panulirus vesicolor en kombinasjon av lys blå farge og svart på ben og hale. Kroppen også noe militærgrønn delt av flere hvite og svarte striper.noe hvit- og svartstripete. Antennene er veldig lange og rosa i fargen. Den har ikke klør. Dette er et artig dyr og jeg har bare gode erfaringer med det.

Dette er en artig krabat. Krever et stort akvarium. Den er en typisk scavanger - spiser alt av fiskeavføring og matrester. Liker godt å gjemme seg blant levende stein. Kommer ofte fram om natten samt når man forer. Ofte sky i starten, men mer synlig etter at den har blitt kjent i karet.

Den beveger seg ved å bruke beina til å gå med, men når den blir skremt kan den skyte fart ved å slå med halen.

Eremittkreps

Turbo species

Turbo snegle (nor.)

Turbo snail (eng.)

Familie

Mollusca

Turbosneglen kan bli ca 5-7 cm i høyde. Huset er brunsvart, men blir som oftest overgrodd av lilla kalkalger ganske fort. De er nyttige å ha i et korallrevsakvarium da de er herbivore (spiser vegetabilsk føde). M.a.o. de kan benyttes som et ledd i å begrense algevekst. De er imidlertid ikke effektive mot alger med lang trådvekst, men spiser villig ”filmen” på glasset og nye vekstskudd på trådalger.

Sneglen trenger en forsiktig og langsom akklimatisering ved introduksjon i akvariet. Når de først er akklimatisert, er de imidlertid hardføre.  Hvis man introduserer noen få snegler vil det som regel etter kort tid bli mange flere snegler i akvariet. Absolutt et nærmest nødvendig nyttedyr i korallrevet.