Gullfiskbollen

En glassbolle kan du ha mye glede av i tiden framover. Men en liten advarsel kan være god å ta med seg - bollen som du nettopp har kjøpt kan også medføre ergrelser. En skitten bolle med urent vann og stygge planter har du ingen glede av - bollen er penest med krystallklart vann, grønne, friske planter og fargerike og livlige fisker.

Slik gjør du når du har fått gullfiskebollen hjem
Skyll og vask glassbollen i varmt rent vann. Bruk ingen kjemiske vaskemidler. Skyll grusen du har valgt, i rennende vann, slik at du får skylt bort løse sand og jordpartikler. Ha grusen i glassbollen. Pass på å ha såpass tykt lag med grus, at du får festet plantene. Ha kuldslått vann i bollen - Ca. 15-20 grader C. Fest plantene i grusen, (behold gjerne potten på). Tilsett et vannpleiemiddel (Aquasafe). Dette middelet skal du alltid ha i vannet, - også når du skifter vann. Aquasafe fjerner tungmetaller og klor fra springvannet, samtidig som det beskytter fiskens slimhinner. Nå kan fisken settes ned i bollen. Det vannet som fisken er i når du kjøper den, skal ikke i bollen. Posen med fisken(e) legges til temperering i bollen med det nye vannet. Etter 15-20 minutter tar du fisken(e) i en hov og setter den forsiktig ned i vannet. Nå er gullfiskebollen ferdig, forhåpentligvis slik som du hadde tenkt deg den.

Vannskifte
Prøv å skjerme den fra sol og sterkt dagslys. Ved å hindre sollyset å nå bollen, minsker algeveksten og dermed trenger du ikke skifte vann så ofte. En tommelfingerregel er at vannet i bollen skal skiftes 1/3 hver 4. uke. Har du en luftpumpe eller et filter, holder vannet seg rent mye lenger men vann må skiftes 1/3 hver 4. uke. Bruker du pumpe virker grusen i bollen som et effektivt filter. En gullfisk, slørhale eller en liten karpe tåler de fleste temperaturer. Alminnelig rom temperatur trives den godt i. Du kan godt prove med annen fisk i bollen, men disse akvariefiskene er mer varmekrevende og tåler ikke så store svingninger i temperatur og vannkvalitet.
Husk å aldri bruke kjemikalier når du vasker bollen. Rent varmt vann er godt nok. Fisk og planter liker ikke opphoping av fiskeavfall eller døde planterester. Men det skal heller ikke være et sterilt miljø du gir fiskene. Renhold med måte er en tommelfingerregel for god balanse i bollen.

Fôring
Akvariefisker skal ikke ha mye mat. Et par fisker skal ha fire-fem matflak hver dag. Ved å gi for mye mat forurenser du vannet unødig og du må skifte vann oftere. Det er bedre å gi lite mat to ganger om dagen, enn å gi mye en gang.
Maten skal være oppspist av fiskene etter ca. et halvt minutt.

Forhåpentligvis har denne lille introduksjonen gitt deg et lite innblikk i hvordan du skal sette opp og stelle den nye gullfiskebollen din. En gullfiskebolle eller et lite akvarium er et lite stykke natur. Det er kjemiske reaksjoner i vannet som hjelper deg å holde det rent. Vær forsiktig så du ikke overbelaster "naturen". For at plantene skal holde seg grønne og fine, bør du gi dem en plantergjødsel for akvarieplanter. Husk fisk og planter trives best i rent vann.

Valg av fisk

Stell av akvariefisk

Poecilia reticulata Peters, 1859

Populærnavn:
Guppy; Millionfisk

Synonymer:
Lebistes reticulatus

Systematisk tilhørighet:
Familie: Poeciliidae (levendefødende tannkarper)
Orden: Cyprinodontiformes (tannkarper)

Utbredelse:
Mellom-Amerika og nordlige Sør-Amerika; sørkaribiske øyer. Fiskene som er i vanlig handel i dag er nesten utelukkende avlsformer som kun finnes i akvarier.

Størrelse:
Hannene vanligvis maks. 3,5 cm, hunnene 6 cm. Det er framavlet noen "kjempevarianter" som blir 50-60% større enn dette.

Vannverdier:
I utgangspunktet en meget tolerant art, som kunne tilpasse seg de fleste vannkvaliteter. De fleste foredlede akvariestammer i dag er mer ømfintlige og bør holdes ved vannkvaliteter innenfor:
GH = 15 til 30 °dH
pH = 7,0 til 8,0
Temperatur = 20 til 28 °C

Fôr:
Tilnærmet altetende. Kan lett holdes på tørrfôr.

Generell beskrivelse:
En av de klassiske akvariefiskene som nesten alle eldre akvarister har startet sin hobbykarriere med. Var tidligere regnet som noe av det enkleste man kunne holde i akvarier, men mange av dagens akvariestammer er dessverre ikke så hardføre som de burde ha vært.

Hannen er nesten alltid betydelig mer fargesterk og har større og flottere finner enn hunnen. Det finnes et meget stort antall ulike fargevarianter, men hunnene av de fleste av disse er temmelig like med hovedfarger i grått og brunt. Følg denne linken for å lære mer om kjønnsforskjeller på levendefødende tannkarper.

Generelt en lett art å få avkom av. Den føder levende unger i store kull som ofte inneholder 40-50 unger eller fler. Første ungekull kan komme 3-4 uker etter første befruktning. Hunnen kan lagre sæd for senere bruk, og senere kan derfor flere kull følge på, med omtrent samme intervaller, uten at en ny befruktning er ubetinget nødvendig.

Xiphophorus helleri Heckel, 1848

Paracheirodon innesi (Myers, 1936)

Du kan lese om kjønnsforskjeller hos tetraer ved å følge denne linken.

Neontetraen er en av de mest populære og utbredte akvariefisker, og har vært i handelen siden 1936. Arten ble oppdaget i Amazonas av den franske samleren Auguste Rabaut, som også var den første til å bringe levende eksemplarer til Europa (Paris). Derfra ble noen eksemplarer re-eksportert til USA, hvor den berømte akvariebok-forfatteren William T. Innes fikk fatt på dem. Innes, på sin side, sendte noen eksemplarer til ichtyologen (=fiskeforskeren) George S. Myers som beskrev arten under det vitenskapelige navnet Hyphessobrycon innesi - til Innes' ære. Så lett kan det altså være å få en fisk oppkalt etter seg!

Det hører ellers med til historien at den aller mest berømte transporten av akvariefisk som noen gang har forekommet, gikk med luftskip (Zeppeliner) fra Europa til Lakehurst ved New York i juli 1936. Det dreide seg om kun seks individer av neontetra (hvorav fire ankom døde) beregnet for Shedd Aquarium i Chicago. Aldri, hverken før eller siden, skal det ha vært så mye oppstyr i forbindelse med en sending av akvariefisker. Folk gikk mann av huse, og pressen stilte mannsterkt opp for å forevige ankomsten av "verdens vakreste fisker, oppkalt etter en amerikaner".
(Kilde: LADIGES, W., 1973: Schwimmendes Gold vom Rio Ukayali. Engelbert Pfrien Verlag, Wuppertal, 88 s.)

Carassius auratus (Linnaeus, 1758)

Populærnavn:
Gullfisk.
Mange forskjellige avlsformer med egne populærnavn, såsom slørhale, løvehode, perleskjell, teleskopøyne, komethale, osv.

Synonymer:
Cyprinus auratus

Systematisk tilhørighet:
Familie: Cyprinidae (karpefisker)
Orden: Cypriniformes (karpelignende)

Utbredelse:
Opprinnelig Kina, men i dag forvillet over store deler av verden. De gullfiskene som holdes i akvarier og hagedammer er alle avlsformer som har fremkommet i fangenskap.

Størrelse:
Varierer mellom ulike varianter. Stamformen (foto over) kan bli inntil ca 35 cm. De fleste av de mer ekstreme, slørfinnede variantene blir maksimalt 15-20 cm.

Vannverdier:
Viser generelt stor toleranse overfor varierende vannverdier, men bør ideellt sett holdes innenfor nedenstående områder:
GH = 5 til 10 °dH
pH = 6,5 til 7,0
Temperatur = 10 til 22 °C

Fisker man vet er oppdrettet i tropiske strøk, f.eks. Singapore, kan gjerne holdes ved høyere temperaturer. Ved gradvis tilvenning til lavere temperaturer, kan de mest hardføre variantene ("vanlig" gullfisk) overvintre utendørs i dammer som er dype nok til at de ikke bunnfryser. For å være helt sikker på ikke å miste fisker i særlig kalde vintre, lønner det seg imidlertid å overvintre dem innendørs.

Fôr:
Tilnærmet altetende. Kan lett holdes på tørrfôr, men vær obs på at gullfisken, i likhet med andre kaldtvanns-karpefisker behøver svært mye karbohydrater (sukker og stivelse) i kosten. Benytt derfor spesielt gullfiskfôr! De fleste fôrsorter beregnet for tropiske fisker inneholder for stor andel proteiner.

Aktuelt tilskuddsfôr er f.eks. levende og frosne insektlarver, dafnier m.v.

Generell beskrivelse:
Gullfisken er sannsynligvis den mest kjente av alle akvariefisker, og for mange mennesker den eneste akvariefisken de kjenner av navn. Dens historie strekker seg mer enn 1700 år tilbake i Kina, og de første individer av arten antas å ha kommet til Europa i løpet av 1600-tallet. I dag er den en ofte oversett, og gjerne utskjelt, art blant akvaristiske besserwissere. At den fortjener bedre, kan du lese om ved å følge denne linken.

Viltformen er en nokså kjedelig utseende, gråbrun fisk, men det finnes en mengde ulike avlsformer med stor variasjonsbredde i farger såvel som i former. Avlsarbeidet på disse har blitt, og blir, utført først og fremst av kinesere og japanere, men i noen grad også i Europa og USA.

Arten passer dårlig sammen med tropiske fisker, men er en vakker og fascinerende fisk i spesialakvarier med lett kjølig vann eller i hagedammer. Gullfiskene liker å rote rundt i en finkornet sandbunn, og spiser gjerne på finbladete planter. Slørfinnede varianter er utsatt for å bli bitt og skadet av andre fisker.

Pterophyllum scalare (Lichtenstein, 1823)

Det aller meste av scalarer som omsettes i dag er akvariestammer som, i større eller mindre grad, er endret i forhold til viltformen.

Størrelse:
15 cm.

Vannverdier:
GH = 2 til 5 °dH
pH = 6,0 til 7,5
Temperatur = 24 til 30 °C

Fôr:
Ganske uproblematisk i fôringen (aksepterer lett tørrfôr og frossenfôr av mange slag), men setter pris på tilskudd av levende fôrdyr som mygglarver, dafnier, tubifex, enchytræer, meitemark, etc. Mysis (pungreker) er også et glimrende fôrtilskudd for scalarer.

Generell beskrivelse:
Det er ikke uten grunn at scalaren hurtig fikk tilnavnet "Akvariets Konge". En så majestetisk fisk skal man ellers lete lenge etter. Til tross for at den er en relativt stor cichlide, er den også forbausende fredelig og rolig, men fisker som er små nok til å svelges hele (f.eks. neontetra og guppy) er alikevel aldri helt trygge sammen med scalarer.

Scalaren har vært en velkjent og etterspurt akvariefisk helt siden førsteimporten til Tyskland i 1909, og den stripete viltformen har nærmest blitt synonym med akvariehobbyen. Dette kan man ikke minst se ved at en mengde akvarieklubber og akvariebutikker over hele verden har den i sin logo. I dag blir det imidlertid stadig sjeldnere å se viltformen, til fordel for menneskeskapte avlsformer i andre farger; eksempelvis 'marmorert', 'sort', 'zebra', 'ghost', 'gull', 'halvsort', 'leopards', osv. I tillegg er det fremavlet slørfinnede former av de fleste fargevariantene og viltformen.

I utgangspunktet er det ikke så galt med avlsformer, mange av dem kan være riktig vakre, men mer beklagelig er det at den store etterspørselen gjør at mye av fisken som kommer på markedet er deformert med skjev vekst, knekkede finner, dårlige farger etc.

For den som ønsker kvalitetsscalarer finnes det ennå slike å få tak i, både fra oppdrett og fra villfangst - men de koster mer. Vær kritisk ved ditt kjøp av fisk - akvariehobbyen får den kvaliteten vi fortjener!

Du kan lese om kjønnsforskjeller hos scalarer ved å følge denne linken.

Ancistrus dolichopterus Kner, 1854

Navnet antennemalle kommer av de buskete skjeggtrådene som kjønnsmodne hanner får på snuten. Hunnene vil også ha noen slike tråder, men vesentlig kortere og tynnere.

Svært mange hobbyakvarister opplever å få unger av den vanlige antennemallen. Det skal vanligvis ikke så mye mer til enn at man har et utvokst par i et sunt og velstellt akvarium. Antennemallen legger sine egg inne i huler, oftest under trerøtter, hvor hannen vokter eggene og senere yngelen. De første to ukene etter klekkingen livnærer ungene seg på næring fra plommesekken, men senere kommer de fram fra sitt skjulested og leter etter mat.

Ancistrus dolichopterus var en av de aller første harniskmallene som ble importert for akvariefisk - allerede i 1911 til Tyskland - og den har i høyeste grad bevart sin popularitet. I dag importeres det en enorm mengde av beslektede arter (såkalte L-maller, fordi de gjerne markedsføres med kode navn; L20, L76, L144 etc), men få av disse kan måle seg med den vanlige antennemallen i effektivitet som algespiser. Det teller også til A. dolichopterus' fordel at den er forholdsvis rimelig i innkjøp og meget lett å formere i fangenskap.

Det finnes en hel del variasjon i fargetegning mellom ulike populasjoner av maller som regnes til Ancistrus dolichopterus. Det er usikkert i hvilken grad disse er geografiske variasjoner eller egne arter. De to individene som er avbildet på denne siden er derfor navngitt som Ancistrus cf. dolichopterus, hvor 'cf' indikerer at fisken ligner (men ikke nødvendigvis er identisk med) den formelle bæreren av artsnavnet dolichopterus.

Pangasius sanitwongsei Smith, 1931

Det selges ikke veldig mange parooner, men alikevel sannsynligvis alt for mange i forhold til de små mulighetene en gjennomsnitts-akvarist har til å gi dem riktige leveforhold. Det er lett å falle for fristelsen til et overilt kjøp når man ser en flott, liten paroon på 8-10 cm lengde i en akvariebutikk. Parooner vokser forholdsvis sakte, men man må alikevel regne med at de, med riktig fôring, kan nå 30 cm lengde i løpet av det første året og så legge på seg 10-15 cm i året fremover. Det går ikke lang tid før den har vokset ut av de fleste akvarier.

For i det hele tatt å kunne gi en paroon noenlunde anstendige leveforhold, må man ha et akvarium på minst 250 cm lengde, helst større. Parooner er hurtige svømmer, som lett skvetter til og skader seg i kollisjon med akvarieglasset.

Vær oppmerksom på at illustrasjonen ovenfor er en tegning, og derfor ikke nødvendigvis er 100% korrekt i alle detaljer.

Periophthalmus Bloch & Schneider, 1801

Slamkrypere dukker av og til opp i handelen, men det er dessverre de færreste som er klar over hvilke forhold de krever for å trives. Disse fiskene hører definitivt ikke hjemme i et selskapsakvarium, men må ha et spesielt innredet akvaterrarium med vannforhold og innredning tilpasset deres krav.

Slamkrypere er amfibisk levende fisker som tilbringer like mye tid over som under vann. De lever i brakkvannsområder nær elveutløp (estuarier) og i mangroveskoger og må derfor bys et vann som er en blanding av sjøvann og ferskvann. Lag akvariet med en stor landdel med fuktig, finkornet sand (strandsand) som fiskene kan grave i. Gjerne også en del trerøtter og steiner som de kan krype opp på. Unngå lavastein og andre svært ru overflater som fiskene lett kan skade seg på.

Mange arter er beskrevet, og oftest er svært vanskelige å artsbestemme (arten på fotoet ovenfor er asiatisk, men ikke nærmere bestemt). Følgende arter er de viktigste, men det forekommer noe uenighet om definisjonene av de enkelte artene og deres utbredelse: