Ceratopteris cornuta

Verdens beste flyteplante

Ceratopteris cornuta er det vi kaller en kosmopolitt og finnes langs det tropiske beltet over hele verden. Denne bregnen er godt egnet til å plante i bunnlaget og
fremfor alt er den en fantastisk flyteplante.

C. cornuta har en enorm evne til å prestere både som biologisk filter og for å skjule yngel. En enkelt plante kan på kort tid dekke over halvparten av en 720 liter og nye blader skyter gjerne 30-40 cm opp i lufta før dem legger seg og etterhvert danner et overflate og undervanns-løvverk. I motsetning til endel andre flyteplanter er en stor andel av bladene under vann og kan derfor beskytte yngel mer langt effektivt enn flyteplanter som ligger oppå overflaten med røtter hengende ned.

Den tette jungelen vil også fungerer som et reservoar for matrester som fiskene kan forsyne seg av mellom måltidene. Mange fisk foretrekker å spise fra flyteplantene fremfor å plukke fra bunn.
Bildet illustrer godt hvorfor planten ofte kalles
´gullerotgress´. Bladene under vann og røttene
 danner en innviklet labyrint hvor yngel kan føle
seg trygge.

Næringsopptaket til Ceratopteris cornuta som også kalles ´gullerotgress´ er enormt. Den egner seg derfor godt i nyoppstartede akvarier for å forebygge alger. Den har et stort behov for tilsatt blantenæring og krever moderat til kraftig lys for å trives. Næringsmangel er lett å se ved at bladene blir lyse.

Ceratopteris cornuta er en bregne og har store blader som rulles ut fra rotstokken. Fra kanten av bladene vokser det tallrike adventivplanter som kan skilles fra moderplanten. Når man kjøper den i butikken står den i vanlig potte som bunnvekst.                                                                              Nye blader strekker seg høyt

Lilaeopsis macloviana - en spennende og annerledes Lilaeopsis

Denne Lilaeopsis-arten har vært kjent i akvaristikken siden slutten av 1980-tallet. Lilaeopsis macloviana (Gandoger) Hill (Tropica nummer 40D) er vesentlig høyere enn de øvrige Lilaeopsis-artene og er spesiell ved at den danner utløpere som kryper langs bunnen i akvariet. Fra disse utløperne dannes det loddrette forgreninger som alt etter forholdene kan bli opp til 35-50 cm høye.

Akkurat som flere andre Lilaeopsis-arter stammer Lilaeopsis macloviana fra Søramerika. Lilaeopsis macloviana er funnet hele veien ned langs vestkysten av Ecuador i nord til sørspissen av Argentina og Falklandsøyene. Mot nord forekommer Lilaeopsis macloviana kun i høyden (opp til 4700 m.o.h.), mens arten finnes helt ned til havet lenger mot sør. Mange forskjellige voksesteder, fra det sted på Pampassen i Andesfjellene hvor Tropicas stifter, Holger Windeløv, oppdaget planten fra hesteryggen, til elvemunninger og strandenger i brakkvannsområder, viser at planten er tilpasningsdyktig. Oftest er Lilaeopsis macloviana funnet på næringsfattige partier i fuktig sand.

Lilaeopsis macloviana i akvariet hvor den danner en fin og kontrastrik variasjon blant de tradisjonelle stengelplantene (Foto: Oliver Knott)

Lilaeopsis macloviana er i familie med skjermplantene akkurat som gulrot og den dufter faktisk som gulrot når bladene moses. Lilaeopsis macloviana's morfologi er i noen grad sammenfallende med de øvrige Lilaeopsis-artene. Lilaeopsis macloviana har et krypende rhizom (jordstengel) som de andre Lilaeopsis-artene, men skiller seg fra de andre artene ved at denne ofte har en vertikal forgrening med flere blader sittende tett sammen i spissene av sidegrenene. Bladene er oftest runde, men kan også bli flate og varierer i lengde fra få til 35 cm. Slik kan faktisk Lilaeopsis macloviana sammenlignes med en butt form av Vallisneria. På de næringsfattige funnsteder er planten oftest helt lav og tueformet mens bladene blir lenger og mindre forgrenet når planten dyrkes på sump i et fuktig og varmt miljø. Blomstene sitter sammen (3-10 stykker) i en liten skjerm, og frukten er mer eller mindre kuleformet. Frukten kan som bladenes morfologi være meget variable avhengig av vekstbetingelsene og varierer i størrelse fra 0,1-2,5 mm.

Hos Tropica dyrkes Lilaeopsis macloviana på sump og oppnår en størrelse som tillater at planten kan deles i to-tre deler ved utplanting i akvariet. I akvariet vil Lilaeopsis macloviana danne utløpere bortover bunnen og relativt hurtig danne et større areal med vertikale blader spredt utover området. Planten kan klare både lave og høye lysmengder og næringsfattige forhold, men vokser hurtigst ved gode lysbetingelser og næringsrikt substrat eventuelt supplert med gjødning i vannet. Erfaringen med Lilaeopsis macloviana i akvariet er fortsatt sparsom, men våres foreløpige observasjoner viser dog at Lilaeopsis macloviana er enkel å holde i akvariet og kan vokse ved et bredt spenn av forskjellige lysmengder, CO2 og temperatur.

Lilaeopsis macloviana er utbredt i store dele av Søramerika, men mot nord finnes den utelukkende oppe i høyden da den primært er utbredt i tempererte områder.

Utricularia graminifolia - den insektetende forgrunnsplanten

Utricularia graminifolia (Tropica nr. 049B) hører absolutt til blant de mest spennende vannplanter - en kjøttetende vannplante som i løpet av noen måneder danner et friskt, grønt og sammenhengende teppe i akvariet. Det er en vanskelig plante å starte opp, men når den har kommet i vekst får akvaristen en unik opplevelse. De små fangstblærene kan gi inspirasjon til mange, lange diskusjoner med familie og venner da kjøttetende planter alltid har en sikker tiltrekningskraft på folk.

Utricularia graminifolia tilhører Blærerotfamilien og stammer fra Sørøstasia hvor den bl.a. er funnet i det sørlige Kina, India, Sri Lanka, Burma, Thailand, Laos og Vietnam. Her opptrer den som både sumpplante og neddykket ved kilder og i mindre vannløp. Dens naturlige habitat er ofte overskygget og den opptrer sjelden i direkte sollys. Alle steder vi har funnet den i naturen (Sri Lanka, Laos og Vietnam) vokste den i meget bløtt vann og vi hadde store problemer med å holde den i live under hjemtransporten. Heldigvis er den planten, som nå produseres, langt mer hardfør, og den er derfor velegnet som vannplante for spesialisten. Utricularia aurea er en annen blærerotplante som av og til kan ses i handelen, men denne ser imidlertid helt annerledes ut og opptrer normalt som flyteplante med blader som kan minne om Ceratophyllum- eller Myriophyllum-arter.

Utricularia graminifolia på sitt naturlige voksested på bredden av et overskygget skogsvannløp i Vietnam. Planten gror halvt neddykket og halvt på land i mellom nedfallsbladene på skogbunnen.

Utricularia graminifolia hører til blærerotfamilien som alle er kjøttetende planter og mange av dem er tilknyttet vann. Sleksnavnet "Utricularia" refererer til fangstblæren, mens artsnavnet "graminifolia" betyr gressbladet. Nettopp dette skiller den faktisk fra de ca. 210 arter av blærerot som p.t. er beskrevet. De små, fine gresslignende bladene danner en tett overlappende struktur av friske grønne blader som normalt dekker fangstblærene, som dannes på rotstenglene men også på midtribben under bladene - derav navnet blærerot. Blomstene dannes kun når den gror på sump. Det som imidlertid gjør Utricularia graminifolia spesiell er de små ca. 2 mm store fangstblærene som i naturen fungerer som en klappfelle som fanger små dyr som søker beskyttelse under planten. Dyrene fortæres av enzymer i de små blærene og planten kan deretter ta opp de livsviktige næringsstoffene som frigis fra dyrevevet. Utricularia graminifolia gror ofte i meget næringsfattige områder og det er derfor en stor fordel for dem at de selv kan skaffe seg nitrogen (N) og fosfor (P) ved å fange smådyrene i vannet.

Nærbilde av fangstblærene på Utricularia graminifolia som den bruker til å fange små krepsdyr og ciliater med. Dyrene inneholder både nitrogen og fosfor som planten kan benytte i nytt plantevev når dyrene er nedbrutt av enzymene i blærene. Foto: Oliver Knott

Her er Utricularia graminifolia benyttet i et undervannslandskap hvor den nærmest danner et grønt vannløp i akvariet. Planten kan også benyttes som en vanlig forgrunnsplante hvor den etter 6-8 uker vil danne et pent sammenhengende gressteppe. Foto: Oliver Knott

Tropica dyrker Utricularia graminifolia på sump, og den leveres enten på steinull eller på kokosnøttplater. Ved innplanting deles klumpen opp i 6 til 8 små stykker som plantes med opp til 5 cm mellomrom i forgrunnen av akvariet eller på skråningen i undervannslandskapet. Det er viktig at man beholder ca. 1 cm av steinullen eller noe av kokosnøttplaten så planten beholder noe av sin forankring. Det er vanskelig å plante de små blokkene med Utricularia graminifolia hvis en ikke benytter en stor pinsett. I begynnelsen bør man ikke utsette planten for full belysning, men når den har fått feste og kommet i vekst etter 6-8 uker kan lysmengden gradvis økes. På dette tidspunktet har de små blokkene også dannet et sammenhengende gressaktig teppe og man bør nå begynne å gjødsle med PLANTENÆRING flytende for å unngå at jern- og manganmangel viser seg. Vår erfaring viser at Utricularia graminifolia trives best ved pH 6,8 til 7,0 i vann med en hardhetsgrad på 7-10 dKh. Tilsetning av CO2 er strengt tatt ikke nødvendig, men det stimulerer som alltid veksten markant. Selv om den planten som dyrkes kommersielt er langt mer hardfør enn den ville typen, kan innplantingen være kritisk og planten kan være ekstremt følsom for miljøskifte. Vær derfor omhyggelig nøye med å følge anvisningene og hold andre hurtigvoksende planter vekk fra de nyplantede blokker inntil planten for alvor har startet spredningen og veksten i akvariet. Utricularia graminifolia er en forholdsvis spinkel plante og derfor anbefales de ikke å holde den sammen med gravende fiskearter.

Echinodorus X 'Rubin'

 


Echinodorus X 'Rubin' er en relativ ny plante i akvaristikken, selvom den ikke er ny i vanlig forstand, der en plante introduseres på markedet etter en vellykket planteinnsamling i naturen. Echinodorus X 'Rubin' er nemlig kulminasjonen på en intensiv kultivering, som har foregått på akvarieplantegartneriet Hans Barth i Dessau i det tidligere Østtyskland. Echinodorus X 'Rubin' er nærmere bestemt resultatet av en F2 kryssning mellom Echinodorus barthii og Echinodorus horemanii 'Rot'. Barth familien har lang erfaring med foredling av vannplanter, og de har også tidligere utviklet nye Echinodorus-sorter. Barth familien har søkt om en sortsbeskyttelse på Echinodorus X 'Rubin', og det er en slags patent, som sikrer at kun de kan dyrke planten til kommersielle formål - eller evt. selge rettighetene som en slags lisens.  
 
Den imponerende Echinodorus X 'Rubin' danner noen dybt, rødbrune blader med gulgrønne bladnerver. Bladene er nesten transparente, noe som nærmest gir en ekstra glød over fargene, og planten gjør seg i høy grad fortjent til sitt sortsnavn 'Rubin'. Mange nye akvarieplanter skaper ofte store problemer for akvaristene, da de er vanskelige å holde; men Echinodorus X 'Rubin' er et gledelig unntak. Echinodorus X 'Rubin' stiller nemlig ikke særlig store krav til omgivelsene, men når det er sagt, så skal det også nevnes, at planten blir flottere jo bedre forhold man gir den. De flotte fargene får enda bedre kontrast hvis man kan gi den en god og effektiv belysning, et næringsrikt bunnlag og CO2-tilførsel til vannet, vil øke veksthastigheten hos denne ellers vanlig langsomtvoksende planten. Den trives fint i temperaturintervallet fra 20-28 graders Celsius, og bladene når vanligvis en størrelse på 30 til 60 cm.

Den enkleste måten å formere planten på er via de små adventivplantene, som dannes på blomsterstanden; men man kan også dele rotstengelen på store eksemplarer, selvom det er en relativ langsom prosess hos Echinodorus X 'Rubin'. Nettopp av denne grunn formeres Echinodorus X 'Rubin' under profesjonelle forhold utelukkende i vevskultur, hvor man hurtig kan produsere et stort antall planter på svært liten plass. Echinodorus X 'Rubin' kan sterkt anbefales som en ualminnelig flott solitærplante til de store akvarier.