Fiskeakvarier.info

Levende stein

Selv om masse teknologi har gjort pleie og rensing av saltvannakvarier mye enklere, er det fortsatt levende stein som danner grunnlaget for de fleste saltvannsakvarier i moderne akvaristikk.
Det er i levende stein mange av de uunnværlige små, kompliserte og langsomme omdannelsesprosessene foregår. Dette er oppgaver som ikke like enkelt løses av mekanikk eller kjemiske tilsetninger.

Levende stein er ikke i og seg selv levende.
Det som kalles levende stein er rester av gammelt korallrev som inneholder mengder av viktige organismer som bl.a. bryter ned avfallsstoffer i vannet.
Pass derfor på å benytte god levende stein ved igangkjøring av akvariet. Det gjør alt så mye enklere!

Generelt

Levende stein har mange nyttige funksjoner som for eksempel filtrering av vannet, nedbrytning av div. stoffer i vannet ved hjelp av bakterier samt tilholdssted for utallige organismer og skjulesteder for fisk.

Hvor mye levende stein skal man ha?

Jo mer levende stein, jo bedre. Dette sikrer en god vannkvalitet. Men det er ikke pent om akvariet likner en steinrøys heller. Ca 20-40% av volumet i akvariet bør være levende stein. En typisk tommelfingerregel nevner ca 1 kg stein pr 4 liter vann. Men det er vanskelig å gi et slik estimat da den levende steinen kan variere mye i tetthet. Derfor er det en del som hevder at mengden stein bør være slik at steinen dekker ca ¼ til 1/3 av det synlige rommet i akvariet (Delbeek & Sprung, Volume I, 1994). Ikke glem at de fleste koraller du senere vil kjøpe sitter fast i levende stein og det lønner seg derfor å ikke kjøpe fullt med stein fra begynnelsen av. Det kan fort virke for overfylt og dermed forhindre god sirkulasjon mellom steinene – noe som er viktig!

Hva er levende stein?

Levende stein er rester etter gamle steinkoraller (skjelettet deres) pakket sammen med småstein og sand og mer eller mindre bundet sammen av kalkalger. På den levende steinen bor og vokser det utallige mengder mikroorganismer, makro- og mikroalger og koraller. Det vil si; en uhorvelig mengde alger vokser også inni den levende steinen ( i de gamle korallskjelettrestene, og mellom sand og grus i den levende steinen). I tillegg vokser algene også inni levende koraller. Da snakker jeg ikke om zooxanthellae, men andre type alger, i sær grønne filamentøse (trådliknende) alger. De er overalt! Disse algene dør altså ikke selv om korallene gjør det, og de fortsetter å leve inni skjelettet og dermed inni steinen. Den levende steinen blir på denne måten gjennomboret av algenes trådliknende strukturer og dermed oppnås det en utrolig porøs struktur med haugevis av små kanaler.

Bakterier som bryter ned ammoniakk, nitritt og nitrat befinner seg på og i den levende steinen

Bakterier som medvirker i nedbrytningen av avfallsstoffer – denitrifisering, befinner seg i store mengder inne i den levende steinen. (Risk & Muller 1983, Capone 1992). Spørsmålet er hvordan vannet kan strømme inn i disse små porene og inn til bakteriene? Dette skjer ikke ved diffusjon (passiv bevegelse av molekyler) eller ved osmose (bevegelse av vann fra et sted med lav konsentrasjon til et sted med høy konsentrasjon av et stoff). Det skjer heller ikke ved hjelp av strømninger av vann på overflaten av steinen (fra sirkulasjonspumper). Derimot skjer dette ved at det lever millionvis av små dyr (i sær ormer) i kanalene i disse steinene. Ved at de beveger seg inn og ut av porene skyver / trekker de med seg vann. Dyrene / ormene pumper altså vannet gjennom den levende steinens mange kanaler. Dermed vil vannet nå fram til bakterier for deretter å bli skjøvet videre. På den måten vil avfallsstoffer bli nedbrutt av bakteriene og føres tilbake ut i fri vannmasse. Bakteriene i midten av steinen er anaerobe, dvs. lever best uten oksygen. De er svært viktige i nedbrytningsprosessen. At dyrene på dette området beveger seg og lever her, medfører at oksygen blir forbrukt og det gagner de anaerobe bakteriene ytterligere (1).

Hva er en god kvalitetsstein og hva er det ikke?

Som nevnt ovenfor så kreves det bevegelse av vann gjennom den levende steinen for at den levende steinen skal fungere som et "levende filter" med bakterier som bryter ned avfallsstoffer. Denne bevegelsen av vann er altså 100% avhengig av at det beveger seg dyr inn og ut av den porøse steinens mange kanaler. Hvis det ikke finnes noen dyr (= de er døde), vil heller ikke den levende steinen fungere som et filter som renser vannet til tross for at det er meget porøs kvalitet. Kanalene i disse steinene vil være fylt opp med døde dyr og etter hvert vil det være alger som tetter porene. Disse steinene vil fungere som forgiftingsdepoter! De døde dyrene vil råtne og vil skilles over uker og måneder ut i vannet fra steinen og bidra til økt biologisk "load" i stedet for å bryte ned organisk materiale.

Spørsmålet er dermed: Når kan man være sikker på at man har med en stein å gjøre som inneholder masse dyr? Jo, man må se på steinene. Ser man mye liv er det et godt tegn. Man ser selvfølgelig ikke de minste ormene, men ser man annet rikt liv er det en indikator for at det med stor sannsynlighet befinner seg også mye annet liv på steinen. Lukter det råttent? – Styr unna! Hvorvidt det ser porøst ut eller ikke er ikke et kvalitetstegn på at det lever mye dyr der (bare at det en eller annen gang har gjort det!). Men er det en porøs = lett stein i forhold til volumet, gagner det for kvalitet så lenge man ser dyr på overflaten.

Modning av levende stein (eng. = "Cycling")

Begrepet "modning" av levende stein (les; vannet) henspeiler på at når man starter et nytt korallrevsakvarium eller tilsetter ny levende stein til akvariet, tar det en viss tid før bakteriemengden i karet har blitt stor nok for å hanskes med den økte mengden organisk materiale i karet. Når levende stein plasseres i karet, vil det alltid være en del døde dyr med på lasset som ikke har tålt transporten. Jo lengre transport, jo mer død. Har transporten bydd på høye eller for lave temperaturer, jo mer død. Hvis man plasser slik stein direkte ned i et kar med fisk, koraller og andre dyr, kan man være nokså sikker på at mange av disse vil dø av forgiftning (av ammoniakk, nitritt og nitrat) da det ikke eksisterer nok bakterier i vannet for å bryte ned avfallsstoffene fra de døde mikro- (og makro-) organismene Derfor må levende stein modnes først. I praksis betyr det at man måler 0 i verdi av ammoniakk, nitritt og nitrat. Først da er karet i balanse med mange nok bakterier til å hanskes med avfallsproduktene (ammoniakk, nitritt og nitrat). Med andre ord vet man om vannet / levende stein er "modnet" når man måler verdiene av ammoniakk og nitritt til 0. Når man heller ikke måler nitrat i vannet, har modningen blitt fullstendig. Da er det balanse i vannet mellom avfallsprosesser samt bakterier som bryter ned. Det er viktig å måle for ammoniakk, nitritt og nitrat repeterende ganger før man sikkert kan fastslå at vannet er modnet. Man kan nemlig se 0 i verdi en dag, mens neste dag er det målbare verdier.

Det er viktig å være klar over at denne balansen kun er i likevekt så lenge man ikke tilfører noe nytt i karet (være seg mer levende stein eller en fisk). Tilfører man et nytt dyr vil det igjen bli mer avfallsprodukter og man må igjen få dannet flere bakterier som kan hanskes med avfallsproduktene. M.a.o. vil man på nytt kunne måle høyere verdier av ammoniakk, nitritt og nitrat som altså forbigående kan være giftig for dyra i karet samt gi opphav til algeoppblomstring. Derfor må man ta å tilføre ny levende stein til et allerede etablert akvarium med forsiktighet. For mye nylig introdusert levende stein vil kunne gi store forgiftningsproblemer (og skyldes altså at en del liv på steinen har dødd under transporten).

Hva skal man ta vekk fra steinen før den plasseres i akvariet?

Fjern det som er dødt. Svamper overlever så å si aldri å være i luft. Fjern det som er synlig. Fjern evt. aiptasia, boblealger, Anemonia majano, store ormer og mantisreker.

Når du kjøper ny levende stein til akvariet ditt – hva bør du huske på?

Bruk karantene på levende stein også! Det kan være svært nyttig. På den måten sikrer du deg at steinen ikke drar med seg smittsomme sykdommer (tomontstadiet av Cryptocaryon og Amyloodinium), plagsomme alger, aiptasia, anemonen majano, mantis reker, store britleworms, røde planarier og skadesnegler osv.. Bruk helst 4 uker i et karantenekar og det meste av ulumskheter vil oppdages i løpet av denne tiden. På denne måten får du gjort en modning / "cycling" av steinen samtidig og du slipper å få opphopning av avfallstoffer i hovedkaret med påfølgende algeoppblomstringer. Ikke bruk sand i dette karantenekaret.

Montering / plassering av den levende steinen

Mange foretrekker å få den levende steinen i akvariet i en slik formasjon at det etterlikner et naturlig undervannslandskap, men det viktigste er at du selv liker hva du lager og at man passer på at det finnes mange huler / tunneler for fiskene og platåer (for koraller). Pass også på å plassere den levende steinen slik at utstyr og pumper evt. skjules. Det krever litt planlegging. Det er meget viktig at den levende steinen plasseres slik at det ikke forekommer områder i akvariet hvor det blir "dødsoner". Dvs. at det er god sirkulasjon overalt. Hvis ikke er slike steder typisk for opphopning av alger og detritus ("fiskebæsj" og annet biologisk avfall). Å få til et system der den levende steinen også blir sirkulert delvis under seg er kjempefint. Legg den levende steinen direkte på bunnen i akvariet. M.a.o. unngå sand under den levende steinen. Du kan nemlig senere risikere at fisker og andre dyr kan grave i sanden under steinene med det resultat at steinene som er satt i formasjon raser sammen til en diger steinrøys med fare for glassknusing og tap av dyr. Hell i stedet sanden i akvariet etter at den levende steinen er plassert på plass. Unngå å "stable" steinen bak og oppover bakruta. Sørg for at det er sirkulasjon bak ellers bygger det seg opp avfall (detritus).

Det er viktig ved plassering av den levende steinen å unngå at det ved en senere anledning ikke detter sammen i en stor steinrøys. Steinen må derfor festes godt inn i hverandre. Det finnes flere festemetoder:

Borr hull i steinene med et ordinært murborr med en diameter som passer med tynne PVC-rør. For eksempel 16 mm rør. Tre steinene på røret. Bruk gjerne kryss og bend på røret slik at man oppnår huler / tunneler samt at basis av steinene står støtt. Det er en fordel at man også borrer flere hull i selve rørene. Meningen med dette er at man vil unngå stillestående vann inne i rørene, men at det er en god sirkulasjon av vann inn og ut av disse.

En annen ofte benyttet måte å feste levende stein sammen er ved hjelp av "elektriker-. strips". Disse bør være av UV-bestandig materiale (for tiden de sortfargete strips) og sørg for at de ikke har noe metall i seg. Borr små hull i den levende steinen og tre strips innimellom slik at steinene festes til hverandre. Dra godt sammen og klipp av enden som blir til overs.

Fiskesnører er en annen metode å binde levende stein sammen. Også her kan man borre små hull i den levende steinen og deretter binde steinene sammen. Fordelene er mange; Sterk tråd, du kan klippe tråden lett og lage knuter på en enkel måte. Fisketråd er også en ypperlig måte å feste småpolypper og avleggere fast på den levende steinen inntil korallen får feste på egenhånd.

"Levende stein-sement". Fås kjøpt i saltvannsbutikker. En 2 komponent plastelina-liknende masse som stivner i vannet etter en viss tid. Ulempen med dette er at man vil tette noen av de viktige porene i den levende steinen.

Det finnes flere metoder også, blant annet bruk av akryl i div. former, epoxy-preparater med mer, men jeg tror man fint klarer seg med metodene nevnt ovenfor.

En liten nyttig huskeliste.

Plassering og oppvatring.

Først plasseres akvariet i rommet.

{Det blir vanskelig å flytte senere.}

Oppvatring av understell og akvarium.

{Er ikke akvariet rett kan det fort bli spennende og vått.}

Husk også kontroll av gulvstyrke og lignende.

Plassering av teknisk utstyr.

Nå plasseres utstyr i akvarier og eventuell sump.

Fest gjerne sugekoppene til pumper etc. med silikon, blir de der.

{Sparer deg for mye irritasjon senere. Men skal de ikke stå der? Hva da?}

Når alt teknisk utstyr er montert og alle rør og gjennomføringer er på plass, bør du kjøre gjennom systemet med ferskvann.

Da ser du etter lekkasjer og andre problemet. Dessuten blir alt rengjort.

Nå begynner saltvannseventyret.

Ta opp i korallgrus, eller annet egnet bunnmateriale.

{Vi vasker vel grusen først, gjør vi ikke?}

Fyll nå på saltvann, enten ekte sjøvann eller kunstig.

Ekte sjøvann må kanskje saltesopp litt før bruk i akvariet.

{Jeg anbefaler alle som har mulighet til å benytte naturlig sjøvann.}

Husk også å bruke salt av en anerkjent akvariekvalitet.

Dette er ikke stedet å spare penger.

Husk å bruke saltmåler.

Et saltinnhold på 1.022– 1.026 er normalen.

{Selv har jeg et saltinnhold på ca 1.026}

Start opp pumper og varme.

En temperatur på 23—26 grader er fint.

{Mitt akvarium ligger i den øvre del av skalaen ca 26-27 Grader}

VENT MED LYSET i minst 24 timer etter at det syntetiske saltet er fullstendig oppløst, gjerne lenger. Mange venter en uke.

Spesielt viktig ved bruk av syntetisk sjøsalt, som er kjemisk ustabilt det første døgnet. .

Skru på lyset.

Tidsintervallet i tropene er ca 12 timer.

Skru på skummeren.

{De fleste nye skummere virker ikke optimalt før etter 1-3 uker.}

Plasser ut litt levende stein.

Og da skjedde det ting med skummeren tenker jeg, husk å tømme den ofte.

Vent en stund.

Mer levende stein.

Nå kan du gjerne bygge revet slik som du vil ha det, husk at vannet må kunne sirkulere mest mulig fritt og at fiskene liker gjemmesteder, husk at mange koraller leveres på levende stein.

Å luske en tur om natten med lommelykten og lyse litt rundt i revet ditt er virkelig spennende.

En algeoppblomstring eller flere er normalt.

Algeoppblomstringen går over av seg selv.

Her kommer det punktet om tålmodighet inn igjen.

Mål vannverdier.

Er alt ok ha oppi en robust fisk eller to.

Og nyttedyr.

Slik som eremittkrepser, snegler, slangestjerner

Koraller

Bløtkoraller

Blant bløtkorallene finner vi mange av de enkleste nybegynnerkorallene, men også noen av de vanskeligste dyrene i akvariehobbyen overhodet.
Alle bløtkorallene har det til felles at de ikke har noe kalkskjelett, og de er derfor ikke med på å bygge opp selve korallrevet, men vokser og trives på kalksteinen som bygges av steinkorallenes skjeletter.

Lærkoraller

Blant lærkorallene finner vi også mange nybegynnerkoraller.
De vokser gjerne fort og formerer seg enkelt ved deling.
Enkelte av lærkorallene kan også være gode erstatninger for anemoner ved hold av klovnfisk.

Steinkoraller

Steinkoraller er selve grunnsteinen på korallrevene og det er da også steinkorallenes gamle skjeletter som blir til levendesteinen vi bruker for å lage et sunt miljø i saltvannsakvariene.
Noen steinkoraller vokser hurtig, andre veldig langsomt.
Når korallene vokser hurtig må vi passe på at de får nok næringsstoffer/sporstoffer, på samme måte som for eksempel potteplanter og akvarieplanter. Sporstoffene som brukes av korallene er mange, men blant de viktigste hovedkomponentene er kalsium og bikarbonat.
Vi skiller gjerne mellom steinkoraller med store polypper (LPS) og steinkoraller med små polypper (SPS). De fleste SPS lar seg ganske enkelt formere ved deling av en større koloni, mens LPS gjerne vokser i omfang uten at man får flere enkeltkolonier i akvariet.

Gorgonier

Gorgoniene er noen av de mest imponerende undervannsbyggverkene som finnes.
De er veldig sterke og motstandsdyktige mot vannstrømmer, men samtidig så fleksible at de bøyer unna dersom strømmen blir unormalt sterk.
Dette skyldes den unike skjelettstrukturen som er forsterket med gorgonin i stedet for kalsiumbikarbonat som vi finner hos steinkoraller.
Gorgonier er gjerne vifteformede eller piskeformede.
Mange gorgonier lever kun av mat de fanger i vannstrømmen som passerer dem, og de er derfor kravstore når det gjelder fôring i akvariet.
Gorgonier som bruker fotosyntese til å skaffe seg energi er enklere å holde og derfor svært etterspurt.

Fakta:

Koralldyrene er vanlige forsteininger. Selve koralldyrene er bløte og blir ikke forsteinet. Det vi finner er korallenes kalkskjelett, som dyrene selv dannet og satt fastvokst oppe på. Noen koraller lever hver for seg (enkeltkoraller), andre lever sammen i kolonier (kolonikoraller).

Enkeltkorallene har et mer eller mindre begerformet eller hornformet kalkskjelett, og kalles begerkoraller (de er også blitt kalt hornkoraller). Begeret er ikke helt hult, men er delt opp i inni av mange rette skillevegger (septere). Skilleveggene står innover fra den runde begerveggen, og kan til og med møtes i midten. Begeret kan også inneholde tversgående, tynne plater ("gulv") og en slags blæret fyllmasse av skallmateriale. Det blir ikke så mye plass til selve dyret nede i begeret; men så satt det da også bare i den ytterste gropen i begeret, på toppen av- og litt nedimellom skilleveggenes øverste del, nærmest som på en "nålepute".Hvorfor dannet ikke dyret en flat bunn under seg ? Fordi skilleveggene virket som et slags skjelett; de stakk oppover i dyret og støttet opp "kjøttskillevegger" inne i magehulen ("kjøttskilleveggene" gjorde at innsiden av magen fikk en stor overflate til å oppta næring med). "Sittegropen" ytterst i begeret er derfor en avstøpning av koralldyrets nedre del (med mage).
Etter som dyret vokste, skjøtte det på begerveggen og skilleveggene, og hevet seg stadig høyere over bunnen. Da slapp det å få i seg for mye slam og leire sammen med maten, som var smådyr og annet spiselig som kom drivende med strømmen. Maten ble fanget med fangarmer (tentakler) rundt munnen.

Alle de forsteinede begerkoraller vi finner i Norge hører til en utdødd gruppe; rugose koraller (orden Rugosa). Navnet har de fått fordi de ofte har langsgående striper uten på (en for hver skillevegg inni). De levde bare i jordens oldtid (paleozoicum). I Norge finner vi dem i ordoviciske og siluriske skifre, kalksteiner og sandsteiner, men ikke så langt tilbake som i under-ordoviciske og kambriske lag.

De fleste rugose koraller er enkeltkoraller, men noen er kolonikoraller. Koraller danner ofte rev. Det finnes mange arter av rugose koraller. En av de merkeligste er knappekorallen, hvor begeret ikke er noe beger, bare en nokså flat og rund "knapp" med lave septere på.
Korallene vokste ikke alltid like fort, og på noen av dem kan vi se tilvekstlinjer utenpå. Både årringer og månedsringer er funnet. Under mikroskopet viser noen til og med døgnringer. Tellinger av disse viser at det var over 400 dager (og 13 måneder) i året i silurperioden. Dette stemmer overens med beregninger grunnet på at tidevannet stadig bremser på jordens omdreiningshastighet, så dagene langsomt blir lengre.

Tabulater.
I marine avsetninger fra ordovicium til perm finnes en gruppe kolonidyr med skjelett bestående av kalkrør. Disse kalkrørene kan stå hver for seg holdt sammen med forbindelsesrør. De kan også vokse tett som i en bikake, da har de et sekskantet tverrsnitt. Kalkrørene kan også vokse i kjeder og har da et mer ovalt tverrsnitt. Felles for alle er gulv (tabulae) som deler rørene på tvers. Mange har vegger med porer.

Tabulate koraller i form av "bikake kolonier" (bikakekoraller, Favosites) og andre som danner et kjedemønster (kjedekoraller, Halysites og Catenipora) er vanlig i Oslofeltets avsetninger fra ordovicium og silur.


Kjedekorall, - Halysites fra ordovicium og silur	Bikakekorall, - Favosites fra ordovicium og silur

Det finnes en rekke "trusler" for akvariets vel og ve! Akvariets miljø er et skjørt system og fordrer en god balanse. Risiko ved forstyrrelser i balansen kan medføre at enkelte organismer kan blomstre opp til stor irritasjon for saltvannsakvaristen. Som eksempel på forandringer kan være endringer i pH, temperatur og salinitet. Mengde organisk "load" i systemet spiller også en viktig rolle, slik at man må ha gode metoder for filtrering av vannet. En del andre letale mikrober kan man beskytte seg mot ved god karantenerutiner.

NB: I disse artiklene finnes det en rekke forslag til kurer og medikasjon. Saltvannsakvariet.no tar intet ansvar for hva som måtte skje med akvariet og dets beboere ved bruk av metodene. Forslagene er ment som en veiledning og er brukt av flere andre akvarister med til dels gode resultater. Det fulle å hele ansvar hviler på akvaristen selv ved medisinering av akvariet / dyrene.

Nedenfor nevnes en del typiske "plageånder":